Hyrvagn 70

Lars Backe Madsen og Jens M. Johansson - Drømmen om England

På mitt 70-tall var lørdagene ensbetydende med tippekamp fra England. Annenhver søndag var ensbetydende med Ørn-kamp i Lystlunden. Og i første halvdel av 10-året var små kort i farger med bilde av de store heltene, ofte med lange kinnskjegg og absurde hårsveiser, kombinert med tyggegummi som var god på en fascinerende vond måte og som mistet smaken på et blunk, en viktig del av hverdagen. Derfor gledet jeg meg stort til å begynne på ”Drømmen om England”, en nostalgisk reise gjennom 70- og 80-tallets engelske fotballandsskap med en koffert inneholdende 1364 kort med bilder av gamle engelske fotballstjerner. Kortene tilhører Morten Sanne Melvold, Ørn-trener sesongen 2005. (Og ikke nok med det, boka utgis av Publicom Forlag, ledet av tidligere Ørn-trener Kjetil Kristoffersen.)
Men så til selve boken. Boken skildrer to relativt engstelige voksne nordmenn på jakt etter heltene fra fotballkortene. De treffer faktisk ganske mange av dem, og finner ut at de har påfallende lite å si til dem. En veldig morsom fotballbok, og endelig en fotballbok som ikke er spesielt tøff i trynet, og en fotballbok skrevet av to menn som vet så altfor godt hvor barnslige de er.
Underveis husket jeg lagene, kampene, og historiene rundt spillere jeg hadde lagret et sted langt bak i harddisken. Det er en mimrebok for oss sånn midt i livet, som drømte (og fortsatt drømmer) om England.
Glad for å ha opplevd dette på nært hold - angrer på at jeg ikke tok vare på alle kortene jeg en gang hadde.

Hyrvagn 69

Tom Kristensen – Freshwater
Velkommen til finanselitens til tider skitne krumspring og avtaler. Dette er Kristensens tredje krim/thriller fra dette miljøet, men den første av bøkene hans jeg leser.
Ting går trått for hovedpersonen John Andersen. Han er lei av jobben, kona, huset i Holmenkollåsen - alt. Han må erkjenne at han knapt kjenner datteren sin på 21, og ikke minst er det turbulente tider i finansverdenen. Han vikler seg stadig tettere inn i en finansskandale. På tross av det får han napp hos en smellvakker argentinsk karrierekvinne. Tilfeldig? John Andersens håp om en ny tilværelse blir i stedet en flukt fra trusler, drapsmistanker og redselen for avsløringen av en grusom hemmelighet.
Kristensen har funnet en formel som gjør at man sluker sidene og kaster seg over neste kapittel. Likevel klarer han ikke å engasjere meg. Topp spenning på en litt kjedlig måte der altså.

Hyrvagn 68

Umberto Eco – Dronning Loanas mystiske flamme

En gang hentet jeg moren min på Gardermoen, sendt hjem syk fra Egypt, og hun visste ikke hvem jeg var. Hun aksepterte at jeg hentet henne, som en slags velvillig og hjelpsom person hun umiddelbart stolte på, og det neste døgnet tok hun meg for å være både denne gode hjelperen, min avdøde far og hennes bror som hadde dødd for over 50 år siden. Selv om nåtiden var noe uklar for henne, var personer og minner fra langt tilbake sterkt tilstede i form av både fakta og følelser.
I en alder av 60 år får bokhandleren Giambattista Bodoni sitt første slag. Men det vet han ikke når han våkner; han vet ikke engang hvem han er. Hjerneblødningen har delt minnet hans på midten; han husker alt han har lest men ikke noe av det han har opplevd selv. Han kan sitere Shakespeare, Joyce og Poe, men vet ikke hvordan kona og barna ser ut. Han vet alt om Prousts barndom, men ingenting om sin egen. Hodet er fullt av ord, men ingen følelser eller inntrykk å knytte dem til. Han vandrer som i en tåke, har mistet seg selv, og uansett hvor gjerne familien hans vil hjelpe ham kan de ikke. Når de forteller ham hvem han er aksepterer han det som fakta, mens hans egne minner ser ut til å være tapt for alltid.
Hukommelsestap har man jo til og med brukt i plotet til Hotel Cæsar, men Eco gjør det med finesse: Bodoni mister ikke hukommelsen helt, han har nok minne igjen til å vite at det er noe han har mistet. Det er egentlig ikke noe galt med hjernen hans, det er bare det at ethvert spor av ham selv er slettet fra den. Han er i prinsippet nyfødt, men med en 60-årings annenhåndskunnskaper.
Som i andre av Ecos bøker jeg har lest er svaret å finne i et lukket rom, i dette tilfellet Bodonis eget hode og i hans barndomshjem. Sistnevnte er ubebodd men fullt av den litteraturen han leste som barn – eventyr og fortellinger, tegneserier, aviser . . . alt har ligget der i årtier og samlet støv i påvente av en leser. Dit reiser han og begynner en febrils leting etter noe som skal få minnene på glid. Siden Eco denne gangen tar oss med til 1900-tallet gjør det vanskelig å ikke lese ham selv inn i Bodoni og fortellingen, forsåvidt uten at det gjør noe. Både Bodoni og Eco er født tidlig på 30-tallet og oppvokst under diktatur og krig, så dette blir historien til generasjon som opplevde spennet mellom fascisme og sentimentale schlagere, Mikke Mus og Mussolini.
Men hvor mye han enn leser klarer han ikke å minnes hvor hans sympatier lå på den tiden, hos fascistene eller hos motstandsmennene. Det er først når han overraskende finner ”en hver bibliofils drøm nr 2”, folioutgaven fra 1623 av Shakespeares samlede verker (drøm nr 1 er verdens første trykte bok, Gutenbergs bibel) og sinnsbevegelsen på ny kaster ham inn i bevisstløsheten at hele fortellingen om hans barndom og tidlige ungdomsår rulles opp for ham som en film.Eco er jo ikke direkte lettlest, men det er alltid morsomt å lese en både klok og underfundig historie. Elegant syr han sammen alle de ulike historiene som har ytt innflytelse på hans unge sinn, høyt og lavt, fra menneskehetens verste ugjerninger til de mest tøysete sangtekster, kiosklitteratur, litterære storverk, klassiske hollywoodfilmer, urgamle myter, fascistiske kampsanger, reklameplakater, bibelhistorier, avisartikler – alle de bruddstykker som blir til overs hvis man sager opp et minne til et puslespill og rister på esken slik at noen brikker faller ut. Det er et detektivarbeide Sherlock Holmes verdig; hvordan gjenskaper man et helt liv, ikke ut fra hva en person har opplevd men ut fra hva han har lest? Hvordan låser man opp rommet når man verken vet hvordan døren eller nøkkelen ser ut?Måten dette er fortalt på kan best sammenliknes med sampling. Eco sampler fritt fra litteraturhistorien, han låner ikke bare sitater (Bodoni kan jo i mange situasjoner best uttrykke seg gjennom sitater) men også strukturer, handlinger fra de historiene Bodoni rekonstruerer livet sitt rundt. ”På sporet av den tapte tid”, ”Hunden fra Baskerville”, ”Cyrano de Bergerac”, ”Lyn Gordon” . . . og siden det som får ham til å ane sitt eget liv et sted bak forhengene av tåke ofte er enkeltbilder eller vers, er boken gjennomillustrert med bokomslag, plakater, frimerker, foto, tegninger, tegneserieruter og collager. Hadde han fått boken til å spille musikk ville den helt sikkert gjort det også.
Til slutt blir det fortellingen om et lands historie. Om hvordan vi skaper minner og minnes alt vi skaper. Om hva som skiller menneske fra maskin. Om hva som gjør oss til dem vi er. Om å minnes og å vite. Om drømmer og drømmetydning. Om kjærlighet. Om ondskap, godhet og de valg man gjør. Eller bare ganske enkelt en fortelling om en bokhandler som mistet hukommelsen og bare ville vite hvem han er. Det hele er veldig godt gjort, samtidig som boken også blir vel mye av en bildebok for eldre, velutdannede herrer. Det er naturligvis både et interessant og fascinerende innblikk i Eco og Italias moderne historie, eller i hvordan et ungt sinn påvirkes av populærkulturelle fenomener. Det er heller ikke særlig vanskelig å oversette det hele til norske forhold. Min farafar hadde samlet mye kuriosa fra krigstiden på loftet, så mange av illustrasjonene i boken vekker minner hos meg også. Boken sett under ett er kanskje mer et slags essay (eller flere) enn en roman i tradisjonell forstand. Det er en stillferdig fortelling med en lavmælt humor og et tilsnitt av klassisk, brittisk krimpuslespill over seg, i hvert fall frem til slutten da alt kaster seg ut i det fantastiske. Nedover trappen til en showscene, opplyst av neonlys, kan den store ungdomskjærligheten komme steppende sammen med Mandrake og Lyn Gordon eller selveste dronning Loana, en sexy heltinne i en ganske teit historie, som like vel tente en mystisk ild i hovedpersonens kropp en gang i tiden.

Hyrvagn 67

Téte-Michel Kpomassie - En afrikaner på Grønland

Så snart jeg så denne boken i bokhandelen nappet jeg den med meg. En Afrikaner som reiser for å bo med eskimoene på Grønland? Her måtte det ligge en fantastisk historie. Og det gjør det.
Innledningen til det hele høres ut som et eventyr a la Rapunsel, om et barn som blir lovet bort til en heks som takk for en tjeneste: Som 16-åring blir Tété Michel overrasket av en pyton oppe i en kokospalme og styrter ti meter ned. Han får et sjokk som faren hans lar slangekultens prestinne ”helbrede” ham for ved å la ham bære en pyton på sine skuldre – og han loves bort til kulten.
Heldigvis er Kpomassie glad i å lese, og på misjonsstasjonene kommer han kort tid etter at han er frisk over en bok om eskimoer. Han blir besatt av tanken på å komme til Grønland, dette sted uten slanger. Han stikker av hjemmefra og arbeider seg gjennom Vestafrika og Europa frem til Grønland hvor han går i land i 1965 – syv år senere.
Tétés vei til Grønland er lang, men det lykkes ham altså til sist. Han kommer til Sydgrønland men hans første møte med den lokale maten sender ham nesten i retur til Europa. Hans ønske om å leve med eskimoene er likevel så stort at han overkommer sin avsky for maten og lærer å like den.
Kpomassie har en slentrende og observant stil, både som reisende og skribent. Gjennom boken skildrer han sin vei til Grønland og møtet med de mennesker som han treffer på sin vei. Kpomassies blanding av sindig venting og målbevisst oppdagerlyst bringer ham inn i underlige situasjoner, skaffer ham masse bekjentskaper og bringer ham inn i de mest falleferdige husene i de små grønlandske landsbyene. Han beskriver alle med en varme, selv deres undring over hvorfor en afrikaner vil til det kalde nord. Han reiser rundt fra by til by og beskriver skikker og sedvaner der han kommer. Han forelsker seg i landet og dets mennesker og det er med vemod han til slutt reiser hjem for å spre sin kunnskap om Grønland i Afrika.
”En Afrikaner på Grønland” er ikke stor litteratur, men den gir et sjeldent bilde av en mann fra et førmoderne jeger-samfunn, som møter et annet – men totalt forskjellig førmoderne jeger-samfunn. Overraskende nok (?) er det varme Afrika og det kalde Grønland likevel ikke så forskjellig som man skulle tro.

Hyrvagn 66

Ian Pears – Scipios drøm

Handlingen i denne store europeiske romanen foregår i Provence – på tre forskjellige tidspunkt i historien.
Vi følger skjebnen til tre menn: 1) Manlius Hippomanes, galleren og aristokraten som er besatt av å ta vare på den romerske sivilisasjonen, 2) Oliver de Noyen, poeten, og 3) Julien Barneuve, en intellektuell som slutter seg til Vichy-regjeringen.
Her fins også tre historier om kjærlighet: Alle tre forelsker seg i ekstraordinære kvinner. Og sentralt i boka ligger dessuten en analyse av jødehatets historie. Scipios drøm er en tett, mørk og klok fortelling, fra en av Englands mest kunnskapsrike og samtidig fantasifulle forfattere.
Tre historier altså, nennsomt flettet og sydd sammen. Den første omhandler Manlius, aristokrat og etter hvert biskop i det 5. århundres Gallia. Manlius går med på å la seg velge til biskop for å stoppe Visigotherne. Han søker å utøve makten embetet gir ham til å oppmuntre og forhåpentlig vis ønske Burgunderne velkommen, det minste av to onder, besatt av å ta vare på den romerske sivilisasjonen som han er. Manlius får leksjoner i spørsmål omkring de borgerlige dyder hos den vise Sophia. Inspirert av henne skriver han essayet Scipios Drøm, om kjærlighet og vennskap, forbindelsen dem imellom, om sjelens liv og utøvelse av dyd.
Pears andre historie omhandler Olivier, poet i 14-hundretallets Frankrike. Olivers historie er en historie om fortapt kjærlighet: han skal ha blitt myrdet av den sjalu ektemannen til en adelskvinne. Sannheten viser seg å være mer kompleks, men Olivier hovedbidrag til plottet er Ganske enkelt å ha oppdaget og skrevet av en kopi av manuskriptet til Manlius Scipios Drøm. Denne kopien blir senere funnet i Vatikanets arkiver av studenten Julien i vårt århundre. Dette er Pears tredje og mest gripende historie.
Som Manlius kjemper Julien med spørsmål om kjærlighet, vennskap og om å gjøre det ”rette”. Han er et godt menneske, intellektuell og, viser det seg, en komplett idiot. Han ender opp med å arbeide for Vichy-regjeringen, overtalt av sin venn Marcel. For som Marcel sier, hvis ikke Julien samarbeider med Nazistene vil en annen, og sikkert verre person gjøre det. Juliens store kjærlighet er en jødinne.
Intellektuelt er både Olivier og Julien påvirket av Manlius skrifter. Akkurat som Manlius mener at barbarene, hvis de ikke kan slås, i det minste kan siviliseres, bedømmer Julien at det er til frankrikes beste å komme til et slags forlik med Nazistene, snarere enn å kjempe mot dem.Her møter du alt fra gudbenådede einstøinger til lidderlige malere, fra paver som ikke vil ha sin frokost forstyrret til nidkjære byråkrater som samarbeider med Nazister. For alt tankegodset til tross, hovedpersonene er ikke nedstøvete bokormer, men mennesker som konfronteres med vanskelige moralske dilemmaer. Historien gjentar seg, med mindre variasjoner. Således må Manlius, nettopp valgt til biskop, fatte en avgjørelse om hva man skal gjøre med jødene som truer hans masterplan for å redde sivilisasjonen. Olivier må handle for å beskytte jøder som får skylden da Svartedauen når Avignon. Julien må bestemme hva han skal gjøre med sin jødiske elskerinne. Det nytter ikke å fordype seg i støvete bøker når Gestapo banker på døren.
Se også Hyrvagn 2, og les begge!

Hyrvagn 65

David Bodanis – E = mc2

Denne fant jeg mellom kjøtt- og ostedisken hos Konsum på Högfjället i Sälen, to måneder inn i året etter hundreårsfeiringen av utgivelsen av Albert Einsteins spesielle relativitetsteori og den berømte likningen E=mc2, som sier at masse kan omformes til energi og omvendt. C står for lysets hastighet, som alltid er 299 792 458 m/s. Einstein fastslo at det i hele universet ikke er mulig å overskride denne hastigheten. Relativitetsteorien lærte oss å utnytte de enorme energimengdene i atomenes kjerner, og å forstå detaljene i planetenes bevegelser. I 1905 kom også Einsteins teori om fotoelektrisk effekt, som i dag brukes både i automatiske døråpnere og til promilletesting. Einsteins tredje arbeid dette året forklarte Brownske bevegelser, eller virrevandring, som blant annet brukes til å forstå aksjemarkedet. Mye av grunnlaget for dagens samfunn ble lagt av Einstein for 100 år siden, og David Bodanis har altså skrevet en biografi – ikke om Einstein, men om E=mc2.Går det an å skrive biografien til en likning? Javisst. Spesielt hvis likningen det er snakk om er den mest kjente og oftest siterte likningen gjennom alle tider. For selv om det er mange som ikke vet hva den betyr, vet alle at det er Albert Einstein som formulerte begrepet E = mc2. Som egentlig betyr at energi og masse egentlig er to sider av samme sak.
Slik ble den til: Våren 1905 hadde Einstein skrevet et 30 siders langt utkast til det vi i dag kaller relativitets-teorien (eller "Invariansteorien" som Einstein selv helst ville kalle den). Han sendte oppgaven sin til det tyske vitenskapelige tidsskriftet "Annalen der Physik" for å få den publisert, men noen uker senere kom han på at det var noe han hadde glemt og ettersendte et tre sider langt tillegg. Og det var der, fire avsnitt fra slutten av tillegget, at den berømte likningen gjorde sin entré i verdenshistorien.

Men boken er altså en biografi over likningen, ikke over Einstein. Derfor innledes boken med at man i tur og orden får vite hva de 5 tegnene i likningen egentlig står for. Visste du for eksempel at likhetstegnet = ble innført av en engelsk lærebokforfatter ved navn Rober Recorde på midten av 1500-tallet?
Recorde hadde tidligere, med hell, lansert tegnet + i England. Ansporet av denne fremgangen forsøkte han med et nytt tegn, siden han selv var lei av å skrive ”er lik med”. For å unngå den evige gjentakelsen av disse ordene ville han bruke to paralelle linjer, ”for det finnes ikke noe mer likt hverandre”. Recordes tegn hadde en periode hard konkurranse av // og ][ for ikke å snakke om ===== før = til slutt gikk av med seieren.
Det er slike ting jeg synes er de mest interessante i denne boken. Bodanis tar oss hele tiden med på små utflukter i vitenskapsteorien og viser opp merkelige sammentreff og skjebner.

Aller best likte jeg kanskje fortellingene om to på hver sin tid ytterst fremstående vitenskapskvinner.
Den ene var Emilie de Châtelet, hoffdame under Ludvig XV og Voltaires elskerinne. Emilie gikk mye og funderte over energibegrepet, og ville sikkert kommet til et gjennombrudd på området hvis hun ikke hadde dødd i barselseng.
Den andre var en gladlynt engelsk dame med moteriktig frisyre ved navn Cecilia Payne. Hun jobbet i Cambridge på 1920-tallet med å analysere spektrallinjer fra solen. På denne tiden, forteller Bodanis, mente man at solen for det meste besto av jern (!) og man kunne ikke begripe hvor all den energi som solen ga fra seg kom fra. Det var Cecilia som først tolket spektrallinjene på riktig måte og således viste at solen og stjernene i hovedsak består av hydrogen.
Forresten, når Einstein hevder at masse og energi er ekvivalente er det imidlertid en sannhet med modifikasjoner, noe som faktisk sjelden sies rett ut. Alle ”vet” at masse forvandles til energi i atombomber og kjernekraftverk, og det gjør den jo. Putter vi inn et tonn radioaktivt brensel i reaktoren og lar den produsere energi vil etter hvert brenslet veie noe mindre enn det gjorde innledningsvis – selv om vi regner sammen den sammenlagte vekten av alle spaltningsproduktene, nøytroner og andre partikler som dannes og forsvinner i form av gasser og radioaktiv stråling under reaktorens gang. En del av det radioaktive brenslet har gått over til energi.
Derimot er påstanden feil om vi påstår at masse i form av kvarker, materiens grunnsteiner, er forvandlet til energi. Ingen kvarker eller leptomer har forsvunnet. Det er nøyaktig like mange slike før som etter den de kjernefysiske reaksjonene. Det som har sluppet løs en egentlig bare den bindingsenergien som har ligget bundet i atomkjernene. Men den energien er lik masse.

Selv om man lærer mye fysikk er E=mc2 absolutt ingen vanlig fysikkbok. Det er en nærmest kulturhistorisk skildring av Einsteins relativitetsteori og de fascinerende menneskeskjebnene hvis liv og virke er sterkt knyttet til den: Møt ikke bare Emilie du Châtelet (hun som var en fremstående vitenskapskvinne og Voltaires elskerinne), men også den tyske fysikeren Lise Meitner som på en aftentur midtvinters utenfor Kungälv i Sverige, på flukt fra Hitlerregimet, kom på hvordan atomkjernen skulle spaltes, de norske motstandsmennene som hindret tyskerne i å bygge en atombombe og Chandrasekhar som har regnet ut når vår sol kommer til å slokne. Boken forteller også historien om hvordan deler av den keiserlige, tyske atlanterhavsflåten fra første verdenskrig landet på månen ( stålet ble brukt i Pioner-sonden som nå har passert Pluto på sin videre ferd ut i universet.). Og neste gang du går forbi en røykvarsler, send en tanke til Albert Einstein og hans likning fra 1905. Røykvarsleren jobber nemlig helt i tråd med likningen E = mc2.

En spennende leseopplevelse i fortid og nåtid. Eller ”Til evigheten - og forbi”, som Buzz Lightyear ville ha sagt.

Hyrvagn 64

Lee Child – Haikeren
En gang på 70-tallet begrenset min omgang med litteratur seg stort sett til forglemmelige klassikere i myke omslag med titler som "Bill & Ben og formuen på Lazy Z" eller “Bill og Ben - kampen i Dry Fork”. Innledningsvis synes jeg disse westernhistoriene var spennende lesning, så en dag fikk jeg nok. Jeg husker ennå at jeg kastet min siste Bill & Ben-ervervelse fra meg, kvalm av ’too good guys and too happy endings’. Bills & Bens hatter var rett og slett for hvite. Så oppdaget jeg Morgan Kane, og livet ble aldri det samme.
Lee Child skriver ikke om cowboyer (vel . . .), men om Jack Reacher, en arketypisk amerikansk machohelt, en eksmilitær som lever et ganske nomadisk liv rundt om i Amerikas forente stater. Jack Reacher trenger skyss. Han er ikke så nøye på hvem han får kjøre med, men han hadde ikke ventet at det skulle bli en som Carmen; alene i en Cadillac, vakker, ung og rik.
Carmen har en liten datter som blir holdt under konstant oppsikt - gjennom en riflekikkert. Mannen hennes sitter i fengsel, og han vil slå henne helseløs når han kommer ut - hvis han ikke dreper henne først. Reacher tar seg jobb på Carmens øde ranch, der menneskene er fulle av mistro og mordtanker. Familien forakter svigerdatteren og legger Reacher for hat. Carmen er desperat, men politiet er kjøpt og advokatene nekter å hjelpe. Den eneste som er villig til det, er Reacher. Og som vanlig er det han som får alle problemene.
Plotet er fikst nok, men her snakker vi ikke subtil, psykologisk thriller, men et spennende, actionspekket, litt voldelig eventyr. Etter hvert ønsket jeg dessverre bare at helten, bare en eneste gang, skulle få seg en skikkelig på trynet. Dessverre . . .

Hyrvagn 63

Haruki Murakami – Kafka på stranden
Mord, fisk som regner fra himmelen, UFOer, samtaler med katter og en 15-åring på flukt er bare noe av alt det fantastiske, vidunderlige og makabre Haruki Murakami har å by på i sin nyeste bok.
Murakami er en av mine favorittforfattere. Tonen i fortellingene hans er eksotisk men samtidig veldig nær, og han er en mester i å kombinere en slentrende humor med stort alvor.
Murakamis historier er som oftest forankret i et helt trivielt hverdagsliv, hvor et menneske har kommet til et nullpunkt i livet sitt. Herfra starter det så en indre reise inn i en parallell verden hvor man aldri vet hva som kan skje.
Kafka Tamura bor alene med sin far, som han hater. Moren og søsteren forlot familien da Kafka var fire år gammel, og siden da har hans prosjekt vært å en dag følge etter dem. Han har herdet seg både fysisk og psykisk, og har valgt sin 15-års fødselsdag som avskjedsdagen. Med seg har han budskapet faren aldri misset en anledning til å innprente sin sønn: en dag vil han drepe sin far og ha sex med såvel mor som søster (om det skjer får du finne ut av selv).
Uten å vite hvorfor vender Kafka nesen mot Shikoku og havner i byen Takamatsu. Her kommer han ut for noen ekstremt underlige opplevelser og møter noen tilsvarende sære personer, slik bare Murakami kan skape dem.
For eksempel Hr. Nakata. Litt av en særling, som under 2. verdenskrig var ute for en ulykke (som muligvis har noe å gjøre med en UFO) og lå i koma i tre måneder. Da han våknet hadde han glemt alt og kunne ikke lese. Familien avskrev ham som tilbakestående og han har bodd hele sitt liv i en liten leilighet i Nakano i Tokyo, der han fordriver tiden med å snakke med katter. Virkelige samtaler, altså, for kattene forstår ham (og han dem). Etter en meget brutal opplevelse føler Nakata, som ikke har vært utenfor Nakano på 50 år, at han skal reise mot Takamatsu i Shikoku.
Som nær sagt alle Murakamis bøker handler “Kafka på stranden” om en reise på det fysiske plan men også om en reise i det indre, i personlighetens mørke avkroker og oppgjør med fortidens skygger. Som alltid er grensene mellom den alminnelige verden og den surrealistiske utvisket, og karakterene krysser da også fritt over dem atskillige ganger.
Murakami har en evne til å skrive enkelt og likefremt og likevel prestere de mest fantastiske hendelser uten å blunke. Av og til får jeg følelsen av at han “streamer” mer enn han forfatter, bøkene er som drømmer sendt direkte fra Ole Lukkøyes verden og ned på papiret. Det er oseaner å gripe fatt i for den som vil analysere, og særlig denne boken byr på en sann overflod av symboler og metaforer. Jeg skal ikke late som om jeg kan tolke det hele.
I Murakamis verden skjer det noe noenlunde håndgripelig på papiret, men mellom linjene og under overflaten skjer der en hel masse annet. Som regel kan man følge med ved bare å la teksten sive direkte ned i underbevisstheten. Det gir en helt spesiell følelse av kommunikasjon og forståelse mellom leser og forfatter og det er en av grunnene til at jeg liker Murakami så godt. Men “Kafka på stranden” er simpelthen for dyp for meg. Jeg kan sette pris på det jeg leser - og gjør det også i høyeste grad - men min underbevissthet kan ikke følge med hele veien. Jeg har en klar fornemmelse av at boken prøver å fortelle meg noe, men jeg kan ikke høre det eller forstå det. Jeg er dog temmelig sikker på at det er meg som ikke hører skikkelig etter i timen, for “Kafka på stranden” er en fantastisk bok.
Heldigvis er jeg ikke alene. Trailersjåføren Hoshino, som slår følge med den katte-kommuniserende Nakata, fatter heller ikke en døyt av hva som foregår. Men, akkurat som meg, er han likeglad og lar sig rive med av den spennende handlingen. Hoshino er uten tvil den underligste skruen Murakami hittil har skapt. Ikke minst er hans opplevelser med et abstakt konsept, som materialiserer seg som Colonel Sanders (figuren i Kentucky Fried Chicken-logoen) i rollen som hallik er svært så fornøyelig. (Les, og du får møte Johnnie Walker, mannen fra whiskyen, også!)
Det er sjeldent å oppleve en så gjennomført surrealistisk roman (se også Hyrvagn 30), og det fungerer faktisk. Murakami bruker alle drømmereisene, det unormale og det uvirkelige til å fortelle en historie om minner og erindringer, om tyngden av de begivenheter som preger oss, enten vi fortrenger dem eller konstant pirker i dem, om lengselen etter å kunne befri seg fra minnenes tyngde og om likevel å oppsøke og oppklare erindringene. Takket være den surrealistiske fortellemåten blir dette temaet levendegjort på en måte som vekker både tanker og følelser.
“Kafka på stranden” er nok ikke en førstereis-bok for Murakami-nysgjerrige. Boken er fantastisk, men den er også dypere og tyngre enn det meste annet han har skrevet. (Vil du oppleve og ha fullt utbytte av all Murakamis sjarme, surrealisme og absurditet uten å måtte tenke for dypt over tingene skal du lese ”Sauejakten).

Hyrvagn 62

Klas Östergren - Gentlemen

Bokser og pianist Henry Morgan bor i en eiendommelig leilighet på Hornsgatan i Stockholm. Der bor også hans bror Leo, tidligere barnestjerne, filosof og 60-tallspoet, nå skikkelig nedkjørt/ute å kjøre. Det foregår en masse underligheter i det huset. Brødrene Morgan er mildt sagt gåtefulle. Det synes i hvert fall forfatteren ”Klas Östergren” når han kommer inn i bildet. Sommeren 1978 driver han omkring i byen, frastjålet alt han eier og har, med unntak av to skrivemaskiner. Han blir tilbudt et rom oppe hos brødrene Morgan, flytter dit og finner seg snart trukket inn i et drama som ender i forskrekkelse. På helt egenartet vis “Gentlemen” opp i seg både det private og det politiske, gjennom historien om hvordan vennskap og kjærlighet kan ødelegges av krefter som er langt større og sterkere enn den enkelte kan overskue.
Boken tar oss med på vidstrakte oppdagelsesreiser i Morganbrødrenes liv, ned i 60-tallets Stockholm og Europa, for til slutt å havne i den bistre og vanskelige vinteren 1979, da hele verden ser ut til å stå foran den endelige katastrofen. Det kommer til å handle om politikk, jazz, boksing, poesi og kjærlighet. Men det er også et familiedrama på gang, et drama om tvilsomme våpenaffærer og dessuten en avsløring av Folkhems-Sverige som et gjennomkorrumpert sted. Brødrene Morgan er motpoler og deres ulike levesett og livsanskuelser blir satt på en siste prøve. Gentlemen er en roman full av forviklinger og fabuleringsglede – et veritabelt eventyr der både fortelleren (og jeg) til slutt blir sittende igjen å lure på hva som egentlig skjedde. En moderne svensk klassiker.

Hyrvagn 61

Levi Henriksen – Snø vil falle over snø som har falt
En mann vender tilbake. En mann som er blitt gjort urett, og som nå, etter å ha sonet sin straff, er tilbake på hjemstedet. Ting skal gjøres opp, en mann skal finne seg selv.Vi er i den fiktive bygda Skogli, i Kongsvingertraktene, tett på svenskegrensen. En bygd det tar nøyaktig to korte Ramones-låter å kjøre igjennom. Her har Dan Kaspersen vokst opp sammen med broren Jakob, i en liten, dypt religiøs pinsevennfamilie.
Det er lagt opp til spenning, men i bunn og grunn er dette en historie om lengselen etter å få og gi kjærlighet og om å forsone seg med sin barndom. Kort og godt om å vende hjem, stille seg rakrygget opp, se nøkternt på seg selv og sin situasjon, skrote det gamle for noe nytt. Etter hvert mister man dessverre fornemmelsen av hvorfor man skal gå den lange veien før alt faller på plass. Viktige ingredienser er by vs land, fattig vs rik, mann vs følelser, opprør vs verdier, penger vs kjærlighet, hore vs madonna, samt en rekke dødsfall hvorav flere mistenkelige og en kongeblå Volvo Amazon.
Egentlig gledet jeg meg til denne boken. Som du skjønner ble jeg skuffet. Levi Henriksen kan jo skrive, kan skildre menn med innestengte følelser, landskap . . . men så druknes det hele dessverre i klisjer. Bonderomantikk pakket inn i machorealisme. De mange og ofte svulstige, poetiske sammenlikningene dyttes inn uten mening eller retning. Nevnes det øyne likner de en Siberian Huskys, dyresnuter, sorte sprekker, glasskuler, kvisthull, eller får Dan til å tenke på ”isbreer som kalver”. Man blir rett og slett litt lei dette språket.
På den positive siden skal det sies at Henriksen skildrer en manns vanskelige hjemkomst på en utmerket måte, naturskildringene er gode og Dan og onkel Reins juletur til jernbanehotellet i Charlottenberg er kostelig lesning. Personlig synes jeg novellene hans er bedre, men kritikken til tross, den er verd å lese denne boken også.

Hyrvagn 60

Frode Grytten – Flytande bjørn


"Folk virra rundt på torget. Det verka som dei mangla ein plan." Inne i en bil sitter Robert Bell, desillusjonert lokalkorrespondent og hovedperson i ”Flytande bjørn”. Det er Frode Grytten bak tastaturet, og stedet er selvfølgelig Odda. Robert Bell kikker ut på hjembygda: "Eg tenkte at slik er det i småbyar. Det verkar planlaust. Du må vere lokalkjent for å kjenne planen. Eg kunne denne staden ut og inn. Eg visste alt om han. Likevel virka Odda merkeleg når eg såg ut frontruta. Gatene spreidde seg i eit kvitt lys som gjorde staden ugjenkjenneleg. Eg tenkte at no visste heller ikkje eg kva planen var."
"Flytande bjørn" foregår i et døende industrisamfunn en varm sommer, med førersetet i Roberts vagt illeluktende Volvo som sentralt utkikkspunkt.
En ung gutt drives en natt ut i elva og drukner, og snart er den søvnige plassen invadert av rikspressen. «Alle» tror at det er serbiske asylsøkere som står bak. Ukritisk og under sterkt tidspress nører mediene opp under spekulasjonene, lokale rykter og fordommer kringkastes til hele nasjonen.
Robert Bell er historiens antihelt. Journalist og ”innfødt”. Med ironisk distanse betrakter han kollegenes manglende etikk og folkeskikk. Han aner at det ligger andre motiver bak drapet enn det som antydes, men sterke krefter jobber for å holde konflikten med asylmottaket i fokus.
Beskrivelsen av den opportunistiske og selvtilfredse ordføreren er meget fornøyelig. Her møter du et samfunn i forvitring, understrømmer av rasisme og motløshet kamuflert bak positive slagord om «innovasjon» og «verdiskaping».
Boken er hardkokt i stilen og melankolsk samfunnskritisk i tonen. I tillegg til et drap får du også med en trekanthistorie og en del (fortjent) harselas med norsk presse.
Bra!

Hyrvagn 59

Brynjulv Raaen – Den som brenner får svi & Gale hunder får revet skinn


Raaens to romaner fra henholdsvis 2001 og 2004 samlet i en pocketutgave.
"Den som brenner får svi" kan kort oppsummeres med ordene øldrikking, humor, fyllerør, damesjekking, mordgåte, taktekking, småsenil tante og kameratskap. Kameratene heter Daniel og Karl, mer eller mindre lovlydige håndverkere med eget firma. De sliter med økonomien - og etterhvert også ganske alvorlig med politiet. Snart må de prøve å manøvrere seg unna systemet, holde paranoiaen i sjakk og få lagt noen tak før vinteren kommer. Den som brenner får svi er en fantastisk historie ( som godt kunne vært sann ), levert med stor skriveglede, krydret med humor og stadige gullkorn. Underholdende!

I "Gale hunder får revet skinn" er svirebrødrene Karl og Daniel er tilbake i en ny, fuktig historie fra Grünerløkka og omegn. Etter å ha rotet det skikkelig til for seg i forrige bok forsøker de å komme seg videre i denne. For å klare det nekter de seg lite eller ingenting når det gjelder å snyte og bedra, både hverandre og andre som lar seg lokke ut på glattisen. Hvem som blir sittende med skinnet i behold får du vite etter en salig omgang med nerdete datafolk, kyniske forretningsadvokater og øltørste virrehuer. Troverdige miljøskildringer oppveier ikke helt at man blir litt lei den barske sjargongen og føler at historien tværes ut litt i lengste laget.

Hyrvagn 58

Jo Nesbø – Frelseren

En edru (!) Harry Hole får nok å stri med da en kroatisk leiesoldat dreper en ung Frelsessoldat under en julekonsert på Egertorget. Det får leiemorderen også, han dreper nemlig feil person. Hvorfor kommer en leiesoldat til Norge for å gå løs på Frelsesarmeen? Hvilke omstendigheter har gjort den unge mannen til en iskald morder? Hva er råttent i Frelsesoldatenes rike? Vil Harry Hole klare å holde seg edru? Vil politiet klare å stoppe morderen før han får has på sitt virkelige offer?
Nesbø skriver svært så effektivt, leseverdig og lesevennlig. Jeg tror han må ha gjort svært så grundig research, og krimleken går side om side med en blodig intrige og et reelt og skremmende bakteppe.
Som vanlig agerer Harry først og fremst på magefølelsen og er ikke overvettes redd for å sette til side overordnedes formaninger, eller lovverket for den del. Kollegene Beate og Halvorsen er som vanlig hans trofaste støttespillere i en sak som etter hvert fortoner seg som et bol av hat og grådighet, og ideer om hevn, frelse og rettferdighet. Dessillusjonen brer om seg. Ondskapen, skylden og dømmesyken finnes på uforutsette steder. De frafalne - enten i bokstavelig, bibelsk eller mer billedlig betydning - blir mange. Også Harry tar valg som gjør det vanskelig å se at han kan fortsette som politimann. Og bakom synger Jokke.

Hyrvagn 57

Karl Jakob Skarstein - Krigen mot siouxene


Apachene var de kuleste, deres høvding Geronimo den tøffeste. Cheyennene var heller ikke til å spøke med. Siouxene hadde barske ledere som Sitting Bull og Crazy Horse. Men Kiowaene, Kiowaene hadde Sølvpilen. Og Månestråle. Siouxene jagde Kiowaene ut av Black Hills. Holdt du med Kiowaene skjøt du på Siouxene. Det var slik det var, de gangene vi ikke var cowboyer, da.
De aller fleste har vel lekt indianer og cowboy i barndommen, men lite visste vi da om at norske utvandrere var aktivt med i indianerkrigene i USA. I ”Krigen mot siouxene” kan vi følge skjebnen til mange av disse nordmennene som deltok i kampen mot sioux-indianerne.
Siouxene brøt ut i opprør i 1862, og krigen varte til 1863. Siden opprøret skjedde i områder hvor mange nordmenn og andre skandinaver hadde slått seg ned, ble de hardt rammet. Boken skiller mellom å skildre hendelsene fra et fugleperspektiv, hvor vi blir forklart hva som skjer, til et personlig perspektiv der vi får lese øyenvitneskildringer fra de som var med på hendelsene. Disse historiene er hentet fra bygdebøker og aviser, spesielt i de norskspråklige avisene som eksisterte i Minnesota på denne tiden. Fra den andre siden har vi en del intervjuer med indianerne som deltok i opprøret. Disse historiene er aldri tidligere blitt samlet og satt inn i en større sammenheng.
Boken forsøker å presentere et balansert bilde av hendelsene, men selvfølgelig er jo hovedemnet nordmenn og deres rolle i denne krigen. Synet de fleste av disse emigrantene hadde på de innfødte var ikke særlig positivt, og mange så dem nok som villmenn og usiviliserte barbarer. Det hører vi i mange av skildringene, brevene og notatene i boken, men det som overrasker er imidlertid at noen av emigrantene hadde et ganske balansert syn på det som skjedde. Mange forsto den urett som indianerne led.
Apropos å se på ”de andre” som villmenn og usiviliserte barbarer:
En annen morsom detalj i boken finner vi i historien om familien Vaalborg. Familien dro fra Lintorpet gård tett opp mot svenskegrensen, til Christiania, og videre til Kragerø. I Kragerø forteller eldstesønn i familien, Ole, at han for første gang i sitt liv så en neger. «Det var Kjøpmand Henrik Bjørns Neger» kan Ole fortelle. (s. 25) Hva situasjonen og statusen til denne mannen nå enn var, forteller dette oss noe om at Norge var et flerkulturelt samfunn allerede i 1850.
En både god og spennende historiebok.

Hyrvagn 56

Tom Wolfe – The Painted Word

Denne på alle måter flotte boken fant jeg frem og leste om igjen etter å ha lest et intervju med Billy Childish der han sier: "Modern art seems to have lost its bearings and its meaning. Round about with the dadaists." Intervjuet med Billy kan du lese hvis du klikker her!

The Painted Word trekker opp den moderne kunstens historie fra dens begynnelse som revolusjon – en revolusjon mot litterært innhold i kunsten – til dagen situasjon, der den – i følge Wolfe - forholdsvis bevisstløst har blitt en parodi på seg selv, hengivent logrende til uttalelser fra kritiker-guruene, til et punkt der den har blitt så litterær, så akademisk, så affektert, så vendt inn mot sin lille krets av forståsegpåere, som salonkunsten den engang gjorde opprør mot. Det tok ikke lang tid etter fra den moderne kunsten hadde tatt de første trinnene på sin utviklingsstige før den ble ”in”. Wolfe mener de intellektuelle trendsetterne og kunstkritikerne festet seg som sugefisk, i stadig større omfang helt til den moderne kunsten hadde blitt motens og teoriens tjener. Haien forduftet og overlot dammen til de intellektuelle trendsetterne og kunstkritikerne, det malte ords voktere.

Det er dette utsagnet, fra en av New York Times kunstkritikere som utløste det hele: “Realism does not lack its partisans, but it does rather conspicuously lack a persuasive theory. And given the nature of our intellectual commerce with works of art, to lack a persuasive theory is to lack something crucial—the means by which our experience of individual works is joined to our understanding of the values they signify.”
Den som opp gjennom årene hadde trodd at om ikke annet så for kunsten gjelder uttrykket ”seeing is believing”, hadde altså tatt feil. Det var slik: ”believing is seeing”. Den moderne kunsten hadde blitt 100% litterær; malerier og andre arbeider eksisterer kun for å illustrere en tekst, en teori.

Wolfe har satt seg fore å dissekere smakspolitiet og avsløre intelligentsiaens narrespill. Her er han morsom på sitt mest ondsinnede, refsende vis, og langer ut mot den pretensiøse kunstverdenen; kunstnere, gallerier, kritikere og velyndere, alle får sitt.

Hyrvagn 55

Davis Winner – Those feet

Dette er en bok om engelsk fotballs historie, helt uten hvem som vant hva, hvor og når. Til gjengjeld byr den på en tankevekkende og humoristisk analyse av hvordan engelskmennene spiller sin fotball og hvorfor de gjør det nettopp slik - hvorfor den erketypiske engelske spiller - Pearce, Butcher, til og med Rooney - blir sett på som mer av en soldat enn en kunstner.
Winner er god på å trekke fram hvorfor det engelske spillet vektlegger pasjon, styrke, mot osv, så sterkt. Han nøster også i historien bak den fremmedfrykten som vi fortsatt finner i dagens fotballverden - ideen om at spillerne på "kontinentet" er "divers", altså at de faller for ikkeno', juksemakere og som nok er utmerkede teknikere men som ikke vinner når fotball blir krig. Han gir overbevisende argumenter for hvorfor englands landslagssjefer har valgt "fysiske" spillere fremfor slepne teknikere så som Osgood, Greaves, Hoddle, Le Tissier etc.
Der boken virkelig tar av er i sin eksponering av Englands kollektive tankesett, som sammen med Englands etterkrigshistorie, Imperiets fall og etterfølgende økonomiske nedgang har knyttet seg til måten engelskmennene betrakter fotballen på. Han kritiserer (med rette, vil jeg si) nostalgien som dominerer fotballen (og engelskmennenes liv), ideen om at fotballen og nasjonen har gått til hundene.
Tanken om at det er Victoriatidens seksualangst som er skyld i Englands mange VM-fiaskoer er ganske fornøyelig, og at tjukk søle og vått lær har vært med på å forme den engelske folkesjela er en teori jeg kjøper glatt. Those feet er en litt ujenvn, men alt i alt en ganske så leken og underholdende bok.

Hyrvagn 54

Morten Harry Olsen - Størst av alt

Så blir de stående disse tre,
tro, håp og kjærlighet
og størst blant dem er kjærligheten
skriver Paulus i sitt udødelige brev til korinterne.
Med både kjærligheten og Paulus i viktige roller, er det kanskje ikke så rart at Morten Harry Olsen har valgt å kalle denne boka nettopp ”Størst av alt”. I tillegg handler den om poker, hvaler, glamrock og intet mindre enn den onde selv (se også Hyrvagnar 30). Dertil hører edle alkoholholdige drikker, gourmetmat, golf, squash og kunst, paret med kjølig distanse og indre tomhet.
Under utbyggingen av en golfbane i Andalucia står Bernhard Land plutselig låst i et moralsk dilemma.
Boken skildrer Bernards liv frem til dette øyeblikket. Nåtidshistorien er den minst interessante, synes jeg, men uten hadde vi heller ikke fått Lands biografi. Med en far som kunne snakke med hvaler, men ikke med sønnen. Og en mor som er død, men likevel ikke død. Gjennom en opprulling av Lands fortid viser det seg at han som barn ble tvunget til en handel med den onde selv. Handelen gjorde ham til suksessrik reklamemann og genial poker- og golfspiller. Men fordrukken og innvendig iskald. Spesielt er Bernhard Lands hjerteskjærende ensomme, morløse oppvekst i Lofoten, skrevet med nerve, trykk og temperatur.
Romanens lek med realismen fungerer godt; vi får ikke noe entydig svar på om pakten virkelig ble inngått, eller om det er Bernards forhold tilvirkeligheten som skurrer. Kall det Gud og Djevel eller sjel og samvittighet: En konfrontasjon med det onde blir uunngåelig. Boka går litt på tomgang av og til, men Olsen skriver dyptpløyende, presist og tankevekkende om de evige, men likevel så konkrete størrelsene tro, håp og kjærlighet, om verdier og skjønnhet.

Det er ikke ofte forfattere setter sammen et soundtrack til en bok, men det har Morten Harry Olsen gjort til denne romanen. Og det er ikke et hvilket som helst soundtrack, men noen av 70-tallets desidert fineste glamrock-klassikere. Skiva heter Devil Gate Drive, og den kan du lese mer om ved å klikke her!

(Vet du ikke hva Glamrock er? Glam er en forholdsvis udefinerbar poprockstil fra første halvdel av 70-tallet. De største artistene var T. Rex, David Bowie, Gary Glitter, Slade, Sweet og Suzi Quatro. Et vel så godt kjennetegn på glam var over-the-top-utseendet: Stylet hår, makeup, platåsko og glitrende kostymer. Jeg hadde mange glamfavoritter da jeg var 12 – 14, og låtvalget vil man alltid debattere i en sånn sammenheng. Men siden Olsen har fått med seg «The Man Who Sold the World» med Lulu og Bowie, «Crazy Horses» med The Osmonds, «Get It On» med T. Rex og «Street Life» med Roxy Music, har han definitivt forstått bredden i glam-spekteret. Ah, nostalgi!)

Hyrvagn 53

Robert Wilson - De forsvunne hendene

Inspector Jefe Javier Falcon er en plaget og lett desillusjonert mann med et besværlig forhold til sin familie, sine kvinner og til samfunnsutviklingen. I ”De forsvunne hendene” får han i tillegg ansvar for en stadig mer innviklet og tilsynelatende uløselig kriminalsak.
Boken er en frittstående beretning, men med et persongalleri som ble introdusert i “Den blinde mannen i Sevilla” (Hyrvagnar 16). Ikke like intens, kanskje ikke fullt så bra. Litt for mange og store temaer flettes inn i historien (Pinochet, Palme-mordet, 9/11, russisk mafia, menneskehandel, pedofili . . .), som vinner på at den ikke peiser på men heller lusker fremover i et slags ettertankens avdempede lys, der det gis rom for refleksjon og psykologisk troverdighet. Uten at Wilson gir avkall på sine ganske spektakulære mordbeskrivelser.
Nær sagt som vanlig serverer ikke Wilson noe enkelt og opplagt plot. Dette er ikke en politiroman, hvor oppklaringen av forbrytelser står som det eneste sentrale, det er vel så mye en psykologisk thriller som tar oss med på en grotesk oppdagelsesferd. Wilson graver ubehagelig dypt i menneskesinnet, konfronterer oss med de mest grumsete og avskyelige gjerninger man kan forestille seg, drar oss ned i en stinkende pøl av ondskap, likegyldighet og korrupsjon som betyr makt for noen og selvutslettende fornedrelse for andre.

Hyrvagn 52

Ole Idar Kvelvane – Astronautar

«Ein tapar. Det var det eg var. Eg hadde ingen venner, i alle fall ingen ordentlege venner. Framleis budde eg heime hos foreldra mine. Heimfødig kallar dei det. Eg hadde knapt ei fortid. Støve bort på lesesalar i Bergen hadde eg gjort sidan vidaregåande, og det til inga nytte.» Hyggelig tilskudd til ”Nynorskforfattere som skriver romaner basert på britiske indieband fra åttitallet”-bølgen. Kvelvane prøver på sitt vis å gjøre for Stone Roses det Bikubesong gjorde for The Smiths, men når ikke Grytten leger enn til navelen (omtrent). Likevel ganske underholdene om kjæreser og musikk-kred.

Hyrvagn 51

Julia Barnes – England, England

En noe skrudd og meget rik brittisk herre ønsker å etterlate seg et skikkelig minnesmerke. Hva er da bedre enn å skape et nytt og bedre England, «det beste av alt det England var, og er», og tilby det i form av en temapark. Dermed anskaffes Isle of Wight, som forandres fra en «bungaloid dystopi der man ikke engang får brukbar cappuccino», til en ansamling av alt det mennesker verden over forbinder med det engelske: fra puben på hjørnet til Robin Hood og Manchester United, inkludert The Battle of Britain og en ganske forsoffen engelsk kongefamilie. Dette England i miniatyr presenteres trygt og lettvint, hele tida med publikums velferd i tankene. Filosofien er at med gode kopier savnes ikke originalene, for kopiene blir etter hvert originaler i seg selv, og publikum er fornøyd bare det slipper å gå langt mellom hvert høydepunkt. Men ikke nok med det; øya blir en enorm suksess. Den løsriver seg fra gamle England og blir en selvstendig stat, med eget medlemskap i EU. Med dette nye England trenger ikke Europa lenger det falleferdige gamle riket, eller dets originale kultur og historie. Det forfaller dermed raskt tilbake til en førkrigstilstand, fullstendig avsondret fra resten av verden. Velskrevet og meget underholdene satire fra en av mine favoritt-forfattere.

Hyrvagn 50

Per Petterson - Ut og stjæle hester

Trond kjøper et hus langt fra sivilisasjonen. Der vil han tilbringe sine siste år uforstyrret. Kona er død og døtrene vil han ikke være til bry. Men selvfølgelig får han ikke leve uforstyrret særlig lenge. Han begynner å minnes sin barndoms somre som han tilbrakte sammen med faren, og tankene begynner å kverne omkring hva som skjedde i 1948 da kompisen Jon forsvant, de som pleide å stjele hester sammen. Disse demonene, som han tappert har holdt stand mot i hele sitt voksne liv, angriper ham nå uten skånsel. Som leser havner man midt i denne kampen.
Fortellingen veksler fritt mellom nå og da. Praktiske sysler i nuet stilles opp mot minnebilder porsjonert ut i korte episoder, iakttakelser og innsiktsfulle refleksjoner. Det er lett å forstå Tronds kvaler og lengsel etter å få klarhet omkring sin far; hvem var han og hvorfor forlot han familien? Som motstands-mann var han en helt, som familiefar en quisling.
”Ut å stjæle hester” er en vakkert skrevet historie om vanskeligheten med ikke å ta etter sin fars dårlige sider - å ha blitt ham, selv om man trodde det motsatte. Man kan rett og slett ikke fortrenge historiene omkring seg selv, man er jo faktisk et resultat av dem.

Hyrvagn 49

Fotball forklarer verden! – Franklin Foer

Amerikansk næringslivsjournalist skriver om fotball høres ikke ut som noen opplagt god ide. Men det er det. Foer tilbyr et unikt innblikk i verdens mest populære sport, tematisert etter ulike sosiale og kulturelle emner. Er du allerede fotballelsker vil du sikkert glede deg over alt du ikke visste om ulike lag og ligaer rundt om i verden. Er du slettes ikke fotballfan tror jeg boken vil åpne øynene dine for hvorfor dette spillet vekker så sterke følelser – på godt og vondt – over nær sagt hele kloden.
Foer har reist mye, sett mye, lest mye og åpenbart skjønt mye av de mektige og sterke kreftene bak og rundt fotballen. Med en grunnleggende kjærlighet til spillet i bunnen, drar Foer opp noen av de verste historiene fra nyere tid om hatet, volden og grådigheten rundt moderne toppfotball. Det balanseres med historier om mot, store spillere og fascinerende baktepper for noen av de overraskende trekkene ved fotballkulturen, som Tottenham- og Ajax-fansens forhold til det jødiske, og framhevelsen av Barcelona som den eneste store klubben i verden som ikke har solgt skjorta si til reklame. Akkurat her kommer det ikke som noen overraskelse å oppdage at Foer er både jøde og Barcelona-fan.
”Fotball forklarer verden!” er en tankevekkende, underholdende og lettlest blanding av reiseskildring, essay og journalistikk, i sum en underholdende lesestund om globaliseringen og hvordan denne kan knyttes sammen med fotballens big business. Her er mye å lære, ikke bare om spillet men om hvordan en sport drastisk kan påvirke hele nasjoner.

Hyvagn 48

Norske omveier - Lars Saabye Christensen og Bård Løken


NORSK OMVEI V

du kommer tidsnok
for seint

bare vent

Lekne og underfundige tekster paret med bilder som oser av humor og entusiasme, en hyllest til det norske mangfoldet og et skrått blikk på vårt langstrakte land. Bilder og tekst gir næring til hverandres fortellinger. En mur pyntet med fargerike trålposekuler fremstår som en kunstverk på vidda. Historien om Putte, som var så glad i å drible, gir nytt liv til et falleferdig fotballmål. Og gravearbeider på Karl Johan gir ordene norsk samvær en ny dimensjon!


E6 - Trude Lorentzen og Karin Beate Nøsterud

En fotograf og en journalist kjørte de 2672 kilometerne fra Svinesund til Kirkenes for å gi oss holy riders og pølsepatrioter, julefeiring i bomringen, bilbingo, skrotnisser og barn født på landeveien. "E 18 er mer en jålevei for fjonge folk som skal til Sørlandet. E6, det er hverdagsfolkets vei, og det er dem jeg ville skrive om. E6 binder sammen folk og er en del av livet til mange. Det er nesten som et eget univers."

Brune kafeer: Oslos uforanderlige møtesteder - Per-Erling Johnsen

Oslos brune kafeer er en svært viktig del av bybildet og byens kulturhistorie.
En brun kafé er ikke avhengig av fargen, men er summen av god atmosfære, rikelig norsk mat til en billig penge, fast betjening, et enkelt og uforanderlig interiør og ingen støyende musikk. En brun kafe er et samspill mellom elementene; maten, gjestene, interiøret, gjengen, og det å kunne sitte der og oppleve stedet. Du skal kunne sitte der i to timer med en halvliter og ikke bestille noe mer, det er ingen som maser på deg.
En brun kafe er en del av kulturarven; et realt sted uten glorete innpakning. Schrøder, "Lompa", Dovrehallen og Tranen og "Valka" er navn som oser av brun tradisjon og folkelighet, og er selvsagt behørig omtalt, sammen med en rekke andre kafeer.
Jeg har vært heldig og fått meg en øl eller en kaffe på 27 av de 36 stedene som er omtalt. "Heldig" fordi det dessverre er slik at langt fra alle bokens brune kafeer eksisterer den dag i dag. Noen har dødd med sine eiere, andre er tatt av fremskrittet. Vi blir et fattigere land hvis alt skal være framtidsrettet og funksjonelt. Det sosiale livet i de "brune" kafeene har en helt egen verdi, – en verdi som ikke kan måles i kroner og øre.

Det er bare en måte å holde de resterene av Oslos brune kafeer i live på, og du behøver ikke bestille bord!

Hyrvagn 47

En tid for alt - Karl Ove Knausgård

"Englene synger høyt i kor / synger om fred på vår jord / verden var aldri helt forlatt / en stjerne skinner i natt" sang barna mine på juleavslutningen.
Karl Ove Knausgårds bok handler mye om engler og deres og menneskenes tilstand på en jord som etterhvert blir forlatt av Gud. Boken begynner med en essayliknende utredning om englenes historie og forholdet mellom det menneskelige og det guddommelige, uten at Knausgård på noen måte påberoper seg å sitte inne med noen teologiske sannehter - heldigvis.
Så snirkler fortellingen seg fram gjennom bibelens gammel-testamentlige landskap, der vi, i et nytt lys, fremkaller Kain og Abels tilbakeholdne, men vakre søskenkjærlighet. Her vrir og vrenger fortellingen på styrkeforholdet mellom de to brødrene, sett i forhold til den historien mange kjenner. Vi følger Noa og syndefallet - også dette skildret fra helt nye vinkler, og vi rører oss i kraftfeltet fra Noas søster Anna som en stund blir en sentral skikkelse i noe som kan minne om en slektskrønike. Men Knausgård skriver ikke fram en ny lesning av bibelen, han forlenger snarere en del av de sentrale historiene videre inn et nytt tankerom. Meget dyktig iscenesatt.
Gjennom hele boken kommer han tilbake til enmet engler; ser deres utvikling i realsjon til historien og vitenskapen. Av og til er det lett å miste både tålmodigheten og tråden, men nesten umiddelbart finner man balansen igjen fordi det man leser hele tiden åpner nye synsfelt. Og språket! Her er en nerve, et sensibelt blikk og en nærmest barokk fortellerkunst som trekker denne episke og langsomt fremvoksende historien gjennom fantasifulle utlegninger og helt overraskende fortellervinklinger. Spennede er det også hvordan forfatteren ikke etterstreber noen total histrisk sannhet i sin skildring. Derfor kolliderer av og til det landskapet det alt utspilles med mine forestillinger om de plasser, mennesker, klesdrakter og bruksgjenstander som jeg trodde jeg hadde et tydelig bilde av gjennom skolens bibelfortellinger. Alt kan faktisk like gjerne utspille seg i vår norske nærhistorie som i den gammeltestamentlige fortiden. Beretningen om syndefloden virker flyttet til et landskap på Vestlandet for omkring 100 år siden. Dette perspektivet gir boken en ekstra spenst og tyngde.
Uventet glir boken helt mot slutten over i en norsk nåtidsvirkelighet, der vi møter hoverdpersonen fra Knausgårds forrige bok (som jeg ennå ikke har lest). Man kan tenke seg at de essayene som binder fortellingene sammen, disse små avhandlingene, som gjennom fortellingene vokser fram til én sammenhengende tanke om engler, Gud og uendelighet - er forestillinger i hodet til Henrik Vankel, der han sitter tilbaketrukket og har isolert seg fra alt og alle, et sted langs Norskekysten. En sentral tanke tidlig i boka, er at vekten av ensom kunnskap kan knuse et menneske. Henrik Vankel har, gjennom dramtiske men knapt nevnte hendelser, havnet i en ensomhet han knapt holder ut. Gjennom sine refleksjoner får han et ønske om å skade seg selv, men søker ikke den tilfeldige, forbigående smerten, men den som har med uendeligheten å gjøre. Scenene blir derfor også nesten uutholdelige smertefulle også for den som har gjort seg vant med den historiske, bibelske volden. Kanskje er det dette spennet Knausgård vil utsette oss for; historiens gang der det gudommelige forsvinner og englende snart ikke lenger er til å få øye på - alt er bare deler av det som preger vår oppfatning av oss og tiden. Det man ikke lenger erindrer men har mistet. Mennesket og naturen. Men også innsikten at inne i mennesket rommes, på godt og ondt, en tid for alt.

Smerte
Mot slutten av boken nevner Henrik Vankel kortfattet at han selv har ”gjort noe forferdelig”, noe som har gjort hans ”håpløshet så stor at dagene […] ikke handlet om noe annet enn å holde ut.” På grunn av disse nesten unevnte hendelsene er Henrik Vankel altså havnet i en ensomhet han knapt holder ut. Han vurderer å ta livet av seg, mens synes det er noe barnslig og idiotisk også ved en slik tanke. Ikke en gang fortvilelsen har dybde.
Vankel går videre i denne fortvilelsen gjennom å påføre seg selv smerte. Det fikk meg til å tenke på en bok som nærmer seg den situasjonen han er i fra en annen kant, fra filosofien. I boka "Smerte" (Hyrvagnar 38) framhever filosofen Arne Johan Vetlesen (mot herskende medisinsk tankegang?) positive konsekvenser av smerte. ”Smerten innhenter meg, minner meg om hvor jeg hører hjemme og har å holde meg: hjemme, hjemme hos min kropp, i min kropp, som min kropp”, skriver Vetlesen.
Han framholder også depresjonen som vår tids sykdom framfor noen. ”Depresjon er den uunngåelige baksiden av menneskets sivilisatorisk oppnådde suverenitet, det vil si hos den som er lammet av mulighetene og ikke klarer å handle.” Vetlesen kunne klart brukt Henrik Vankel som eksempel.

Hyrvagn 46

Knakk! (om fenomener og eksistenser) - Danil Kharms

Rare ting skrevet av en merkverdig forfatter. Kharms var en fremstående representant for Leningrad-avantgarden, men fikk utgitt bare ett eneste dikt før han sultet i hjel i fangenskap. Som absurdistisk forfatter demonstrer han i sine historier det meningløse i menneskets eksistens og på samme tid menneskenes begjær etter mening i livet. I sine korte fortellinger trekker han opp situasjoner der det inntreffer noe man som leser ønsker å forstå. Med liv og klokskap trekker han deg med inn i sine små epistler som om de skulle bety noe – men så viser det seg at de ikke gir noen mening i det hele tatt. Absurdismen feirer nettopp livets meningsløshet, men dette er folkelig nihilisme med skitne sko, et smil på leppene og en munter melodi i hjertet.

De grunnleggende bestanddeler - Michel Houellebecq

Vi møter to halvbrødre, Michel (vitenskapsmann) og Bruno (lærer). Utover at de har samme mor, har de det til felles at de begge ble mer eller mindre overlatt til seg selv i barneårene. De har individualistiske foreldre som finner ut at ”den kjedsommelige omsorg som kreves for å ale opp et lite barn” er uforenelig med ”deres forestilling om personlig frihet”.

”De grunnleggende bestanddeler” er et sammenhengende angrep på alt det den etter hvert så sagnomsuste 68er-generasjonen sto for, og Houellebecqs poeng er at 68ernes frihetsideologi bare var en videreføring av den kapitalistiske ideologien de mente de bekjempet. I begge tilfeller er det snakk om en tøylesløs individualisme, enten nå individet skal få utfolde seg fritt økonomisk, eller fritt få dyrke sin egen seksualitet, løsrevet fra tradisjonelle verdier som ansvars-følelse for familien.

Houellebecq ønsker seg et samfunn hvor godhet og nestekjærlighet settes høyere enn enkeltindividets umiddelbare interesser. Et slikt standpunkt skulle det ikke være så vanskelig å fatte sympati for, men Houellebecq fyrer på med relativt spissformulert tankegods og unndrar seg ikke for å bli pornograf for å la oss bevitne sanselig-hetens død – hele tiden skriker han i desperasjon over det ensomme livet i dagens samfunn.

Romanen prøver hele tiden å forklare hendelsene det berettes om, med grunnlag både i innsikter fra både natur- og samfunns-vitenskapene. Og foreldregenerasjonens svik settes særlig i sammenheng med den seksuelle frigjøringen og den tiltagende oppløsningen av det monogame parforholdet. Bruno og Michels mor Janine setter nettopp driftslivet over foreldreansvaret. Hun forlater barna først og fremst for å kunne utfolde seg seksuelt. I romanen sies det eksplitt, med henvisning til studier av rhesus-aper, at barn som ”berøves fra kontakten med moren under barndommen” får ”alvorlige forstyrrelser i seksuell atferd”. For Bruno og Michel blir kjærlighet først og fremst et spørsmål om begjær, et begjær de begge er ute av stand til å mestre. Michel, den asketiske vitenskaps-mannen, er følelsesløs og avvisende, mens Bruno har det helt motsatte problemet. Han lider under et voldsomt begjær han gjør alt for å leve ut men som aldri tilfredsstilles.

Fortellingen om de to halvbrødrenes liv og levnet er egentlig bare Den Lille Fortellingen. Den Store Fortellingen handler om hele den vestlige sivilisasjonens historiske utvikling. Dette er ”individ-ualismen”, ”seksualiteten”, ”underholdningsindustrien” etc. på den ene siden mot ”mennesket”, ”kjærligheten”, ”vitenskapen” på den andre. I dette spillet er Bruno og Michel kun biroller, eller snarere symptomer på den samfunnssykdommen som ligger (lå) latent i Vesten. ”De grunnleggende bestanddeler” er på mange måter en sykdomshistorie hvor Den Lille Fortellingen, fortellingen om Bruno og Michel, tilsvarer beskrivelsen av symptomene.
Drøy kost og absolutt ikke lettlest, men høyst leseverdig.

Hyrvagn 45

Adam Hochschild - Kong Leopolds Arv

I sannhet en skremmende og voldsom omgang som unektelig ga meg lyst til å kaste mitt eksemplar av Tintin i Kongo ut av vinduet.
Hochschild legger frem et imponerende case mot Kong Leopold II av Belgia, som i årene 1885-1908 gjennom forskjellige fiksfakserier og stråselskaper eide Kongo som sitt eget private len. Leopoldd skydde ingen midler i forsøket på å vri hver eneste skitne franc ut av jungelen - om det så skulle koste den siste afrikaner livet. Skjønnsmessig ble innbyggertallet i Kongo halvert i perioden, fra 20 millioner til 10 takket være massakrer, fangeleire, sykdom og fall i fødsels-tallet. Det er dessverre ikke noen enestående historie om imperialismens omkostninger, men nok en av de verste.
Heldigvis er det ikke bare tristesse, for Hochschild bruker minst like mye plass på å dokumentere Kongo-bevegelsen, som ledet av engelskmannen E. D. Morel i løpet av ganske få år satte Kongo på den internasjonale dagsorden og gjorde forbrytelsene til en slik belastning for både Leopold og Belgia at kongen måtte avhende kolonien til den belgiske regjering. Det stoppet de mest åpenlyse umenneskelighetene, f.eks. praksisen med å hugge hendene av tilfangetagne kongolesere, selv om overgangen til et mer alminnelig kolonistyre naturligvis ikke endret tvangsarbeidet og vasallstatusen - en integrert del av utplyndringen av Kongos rikdommer. Kongo-bevegelsen var den første internasjonale menneskerettsbevegelse, og selv om dens egentlige resultater var tvilsomme var dens gjennomslagskraft i offentligheten markant, og den banet veien for organisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch.
Likevel er Kongo-historien et glemt kapittel, ikke minst i Belgia, som først nå langt om lenge er i ferd med å ta et oppgjør med sin kolonifortid. Det burde vi kanskje egentlig også gjøre her hjemme? Hvordan var det nå med oss nordmenn og slavehandel? Har vi alltid vært de snille sosialdemokratene som vil alle det beste, bare det skjer gjennom FN? Et raskt besøk på de gamle slavefortene i Ghana (se linker nedenfor) forteller en annen historie. Gjett f.eks. hva kjellerne på Christiansborg og Fredensborg ble brukt til. Ja, da - vi var under Danmark. Men både redere, forretningsmenn og sjøfolk fra Norge - selv den godeste Petter Wessel Tordenskjold - var involvert.


Ironisk nok avsluttet jeg denne boken på Brussels Airport, vis a vis blad- og souvernikiosken som selvfølgelig har hyllene fulle av hele Belgias Tintin. Tintin au Congo inkludert.
Tegneserie er et massemedium som i stor grad avspeiler det samfunn en lever i. Det gjenspeiler ofte alminnelige holdninger i samfunnet til enhver tid. Slik fremstår populære tegneserier ofte konservative og samfunnsbevarende. De fleste drøfter ikke normer og verdier…ideologien blir tatt for gitt. Det er med andre ord ikke mange tegneserier som fremstiller revulosjonære eller anarkistiske holdninger.
I Knoll og Tott blir negrene ofte fremstilt med svulmende lepper og lav arbeidsmoral, som for oss i dag virker som en svært så fordomsfull persontegning. Like ille, om ikke verre, var albumet "Tintin i Kongo" som var rett ut rasistisk. Tintin ble presentert som koloniherren som skulle undervise de svarte om deres hjemland, Belgia (!). Her går det tydelig frem at han forsvarer et belgisk kolonivelde. Da albumet senere ble gitt ut på nytt var store deler av det tegnet om for å gjøre det mer politisk korrekt.

Hyrvagn 44

Val McDermid – Ekko fra det fjerne
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: McDermid er best i bøkene om Carol Jordan og Tony Hill. Det betyr imidlertid ikke at "Ekko i det fjerne" ikke er spennende saker.
I 1978 blir fire studenter, med de suverene kallenavnene Ziggy, Alex, Mondo og Weird, mistenkt for voldtekt og mord på en ung pike. Politiet er imidlertid ute av stand til å fremskaffe noen holdbare bevis, og guttene går fri. Men de frikjennes ikke. Verken av sine medstudenter eller den dreptes håndfaste brødre. 25 år og mange kriminaltekniske gjennombrudd senere gjenopptar politiet saken – og det er da helvetet virkelig starter.



Dennis Lehane – De gales øy
Noe er galt på de gales øy. Det er utfordringen til U.S. Marshal Teddy Daniels og Chuck Aule, hans nye partner. Legene er ikke videre samarbeidsvillige. Assisterende fengselsdirektør legger hindringer i veien for etterforskningen. Den gåtefulle direktøren, som vi bare stifter et kort bekjentskap med virker temmelig skremmende. Jeg tror ikke jeg overdriver hvis jeg sier at ingenting er som det skal på Shutter Island.
Langt mer en kriminalroman dette. Det siste kapitlet kan få deg til å begynne forfra igjen. Du får vite alt – og likevel er du kanskje like lite klok når du er ferdig.

Harlan Coben – Borte for alltid
”Vi glemmer aldri vår første kjærlighet. Min endte opp med å bli myrdet.” ”Selv den styggeste sannhet er til syvende og sist bedre enn den vakreste løgn.”
Omtrent slik ordlegger han seg, Will Klein, som i sin jakt på sin forsvunne og påstått morderiske bror tvinges til å stille spørsmålstegn ved handlingene til omtrent alle han noen gang har hatt kjær.
Legg til drivende dialoger, fascinerende karakterer og en rekke overraskende vendepunkter underveis.



Arild Rein - Stavangertrilogien
Tre romaner samlet i ett bind; «Hundedagane» (1998), «Grisekoret» (2001) og «Kaninbyen» (2004). Stilsikker, språklig sprek skildring av svarte småkriminelle får i Stavanger, en trøstesløs vandring blant oljebyens mest forhutlede, rusbelastede og løse fugler. Den hardkokte stilen og nynorsken sitter som hånd i hanske. Visstnok ble Rein ble i sin tid inspirert av et essay der Kjartan Fløgstad spådde at Rogaland etter oljen ville være en velegnet arena for krim. Hva Rein skildrer? Olje-Norge i sin alminnelighet og Stavanger i særdeleshet - sett fra undersiden. Stavanger sett nedenfra, bakom oljebyen, Kielland og Skipper Worse-hus Rein speiler den nyrike epoken i Norges-historien der den er på sitt aller mest vulgære. Dette er med andre ord bøker som ikke bare angår noen få. De angår alle.

Hyrvagn 43

Robert Goddard – Sirkler av stein

Tony Sheridan er i sjokk etter dødsfallet til sin kone Marina. For å få hjelp og støtte i sorgen reiser han til sin svigerinne, Lucy, og hennes mann, Matt Prior, som også er Tonys beste venn. Men det som skulle være rekreasjon utvikler seg snart til et mareritt av lidenskap, sjalusi, foræderi og død. Sentralt i denne følelsesmessige katastrofen står Lucy og Matts nye hjem Otherways. «Sirkler av stein» er en fengslende og intens thriller med et utrolig sinnrikt plot, med et innviklet mønster og mange overraskelser. Spenning og underholdning i massevis.

Samme dag som jeg fullførte denne boken sto følgende å lese i avisen:
”USA fryktet at Norge kunne utvikle egne atomvåpen i de første årene etter andre verdenskrig."
Dette kommer fram i en artikkel av forskningssjef Olav Njølstad ved Det norske Nobelinstitutt, som han fredag skal legge fram på en konferanse i Oslo om etterretning under den kalde krigen.
Ifølge Njølstad fulgte amerikansk etterretning Norge med argusøyne i de første årene av den kalde krigen. Årsakene var Norges unike posisjon som ledende eksportør av tungtvann og Norges pionerrolle innen utviklingen av atomenergi. Norge hadde allerede i 1951 på plass en forskningsreaktor.
USA la press på Norge ved to anledninger for å hindre at Norge utviklet atomvåpen, skriver Aftenposten.
Første gang var i 1947-48 da amerikanerne advarte mot et norsk-svensk forsøk på å utvikle og anrike eget uran. USA påsto det ville kunne utsette landene for sovjetisk aggresjon. Andre gang var i 1950, midt under norsk-franske samtaler om en ambisiøs atomenergi-avtale. USA advarte Norge mot å ha kontakt med franskmennene, fordi lederen av det franske atomenergiprogrammet angivelig var kommunist. Ett år senere lot Norge være å signere en ferdigforhandlet avtale med Frankrike. Og uransamarbeidet med svenskene opphørte da Norge gikk inn i NATO i 1949.
I de første årene etter at atombombene over Hiroshima og Nagasaki i Japan hadde gjort slutt på andre verdenskrig, var USA frenetisk opptatt av at ingen andre land skulle utvikle atomvåpen.”

Leser du Sirkler av stein vil du forstå hvorfor jeg nevner nettopp dette, men jeg kan røpe så mye som at en sentral skikkelse i boken jobbet med utvikling av atomvåpen rett etter krigen.
Tenk på det samtidig som jeg sier at en annen herre med navn Robert Goddard, riktignok en amerikaner, i 1909 var den første til å pønske ut raketter som drives av flytende brennstoff. Ikke umiddelbart en suksess, men det sto raskt klart at det var kjempekrefter å hente hvis man fant den riktige blanding av drivstoffet. Og den 16. mars 1926 kunne Robert Goddard sende opp historiens første rakett med flytende brennstoff, en blanding av bensin og flytende hydrogen. Etter hvert lurte tyskerne kunsten fra Goddard, og med nazistene ved makten ble det satt inn ubegrensede ressurser: Under ledelse av vidunderbarnet, SS Sturmbann-führer Verner von Braun, perfeksjonerer nazistene under 2. Verdenskrig raketter med flytende brennstoff. Blandingen endres til flytende hydrogen og alkohol, og teknikken blir gjort driftsikker. Høydepunktet nås med V2 raketten fra 1944. Ved krigens slutt overgir Von Braun seg til amerikanerne med hele sitt restlager av V2 raketter. Alt tyder på at det blir i USA at utviklingen vil fortsette. Men mens USA er mest opptatt av å utvikle fly og bomber for å bære atomvåpen, bestemte Sovjetunionen seg for nesten kun å bruke langdistanseraketter - og verden var vitne til et utrivelig kappløp om de beste og kraftigste militære rakettene.

Hyrvagn 42
(påskehyrvagn)

Lest borte i påsken:


Erik Durschmied - Det store terningspil
Kanskje ikke overraskende, men i ettertid ganske irriterende hvor mye av historien man ikke har lært, hvor mange av historiens store slag og hendelser som pensum til og med videregående farer over med harelabb. Men det er heldigvis aldri for sent å lære . . .
Kom over denne på salg hos utmerkede Arnold Busck Boghandel i København i påsken.
“Det store terningspil” er en fascinerende gjennomgang av vunne og tapte slag gjennom tilfeldighetenes mangslungne spill; hvordan flaks, slump, arroganse eller inkompetanse - av og til regelrett dumhet, har spilt inn og endret historiens gang.
Liker du dette bør du definitivt lese Barbara Tuchman - Dårskapens vägar (Boka mi 8).

Robert Wilson - I selskap med fremmede
Lisboa, sommeren 1944. Krigen er på vei inn i sluttfasen, og den portugisiske hovedstaden er full av agenter og dobbeltagenter. Hit kommer den unge matematikeren Andrea Aspinall fra London som uerfaren spion i britisk tjeneste.
Andrea forelsker seg og innleder et hemmelig forhold til Karl Voss, militærattaché ved Den tyske legasjon. Et ytterst farlig forhold - som avsted-kommer forviklinger som først tar slutt 40 år senere. En spennende reise i tiden, fylt av intriger, svik og brutte løfter. Wilson vrir og vrenger på intrigen for å underholde og overraske. Kjenner du til Wilson fra før er dette en bok i familie med ”Et lite drap i Lisboa” (Hyrvagnar 2), ikke ” Den blinde mannen i Sevilla” (Hyrvagnar 16). Wilson har ennå et lite stykke igjen til Graham Greene-standard. Men han nærmer seg.

Lest hjemme i påsken:


Tor Nørretranders – Frem i tiden
Også fra Arnold Buscks påskehyller.
Alltid noe interessant å si om livet og verden, Nørretranders. Og om fremtiden - hvordan den blir og kunne bli. Verdenssituasjonen og verdensrommet. ”Hvordan ville vi egentlig forklare situationen for væsener fra verdensrummet? Hvordan står det til på jorden?” Ut fra en kosmisk synsvinkel ser forfatteren på klodens tilstand og fremtidsutsiktene, på problemer som atomvåpen, overbefolkning, hungersnød og miljø og belyser bl.a. arbeidet, kulturen, krigen, bioteknologien . . . Se også Hyrvagnar 40.

Richard Brautigan – En konføderal general fra Big Sur
En av mine desiderte norske favoritter, Ragnar Hovland, har sagt i et intervju: "Richard Brautigans bøker er strålende. Særlig ”Ørretfiske i Amerika”, ”En konføderal general fra Big Sur” og den nydelig poetiske ”So the wind won´t blow it all away”. Da jeg leste dem første gangen skjønte jeg at her er det noen som skriver og tenker som meg selv . . .og sa: YES! Dette var saker! Så slukte jeg alt . . . Brautigan hadde alle de kvalitetene jeg lette etter på den tiden. Øvelser i stil, villskap, og poesi. Og samtidig lettlest, morsomt og språkbevisst eksperimenterende! . . . språklig noe helt nytt. Han brukte omveier og metaforer som ingen kan gjøre etter ham.” Les!

Hyrvagn 41

W. G. Sebald - Austerlitz

Den beste anbefaling man kan gi en bok, er vel ofte at "jeg leste den i et strekk, jeg kunne ikke legge den fra meg". Slik var også mitt møte med "Austerlitz", men ikke helt som man normalt leser setningen. "Austerlitz" krever tid og fordypelse, den krever kort sagt sin leser. Men gir du boken tid, får du en stor leseopplevelse.
Fortelleren møter ved en tilfeldighet arkitekturhistorikeren Jacques Austerlitz i Salle de pas perdus, ventehallen på hovedjernbanestasjonen i Antwerpen, og gjennom en rekke tilfeldige (og senere planlagte) møter får han Austerlitz' selsomme historie: Først da denne walisiske prestesønnen skal opp til avsluttende eksamen på sin engelske kostskole, får han beskjed om at han ikke skal skrive Dafydd Elias, men Jacques Austerlitz på eksamenspapirene. Rektor forteller ham at han ankom til England med en barnetransport fra Tsjekkoslovakia i 1939, men ingen kjenner hans bakgrunn.
Den allerede tenksomme og innesluttede gutten blir enda mer innadvendt og knytter kun få bekjentskaper, og han famler selvfølgelig med spørsmålene "Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Hvorfor blev jeg sendt hjemmefra?" Han er bl.a. svært opptatt av Tre-keiserslaget, slaget ved den tsjekkiske byen Austerlitz i 1805, hvor Napoleon I vant en av sine største seire.
At forfatteren lar fortelleren møte Austerlitz i Salle de pas perdus, de tapte fotspors sal, er ikke tilfeldig. Hans fortelling, som strekker sig over mange år, handler om å finne tilbake i de fotspor han ikke husker å ha tatt. Langsomt reiser han tilbake gjennom sin og Europas historie, som henger uløselig sammen. Hukommelsen og identiteten gjenerobres.
Det er en gripende historie, og selv om språket kan virke tungt - lange snirklede setninger, omvendt ordstilling, mange fremmedord og fagtermer, ingen nye avsnitt og kun få umerkelige kapitler - er det en nytelse å lese. Den refererende stilen passer til historien, fortelleren forteller leseren en historie som han har fått fortalt av en annen, som ofte selv har fått den fortalt; stilen gir boken et anstrøk av melankolsk søken. Romanen er illustrert med sorthvite fotografier uten forklaring, men som knytter sig til teksten. De virker både dokumentariske og høyst gåtefulle.
Boken handler både om betydningen av å minnes hvem man er og om hva som kreves for å komme seg videre. Og naturligvis handler den like mye om kollektiv glemsel som om individuell fortrengning. Enkelte saker er det nødvendig å glemme, men like viktig er det å minnes visse andre. For den som kontrollerer fortiden kontrollerer framtiden.
"Austerlitz" er en meget forunderlig bok, som jeg ganske sikkert vil plukke fram igjen. Les den en regnværsdag, hvor melankolien kommer til sin rett, og les den i store biter. Les den! Les den langsomt! Nyt den!

Hyrvagn 40

Tor Nørretranders - Det generøse menneske

“Vi har valgt å reise til månen, ikke fordi det er lett, men fordi det er vanskelig”. Omtrent slik ordla president John F. Kennedy seg i en tale i 1962, og sitatet og er også å finne i Tor Nørretranders utrolig interessante Det generøse menneske. Den amerikanske presidentens plan om å sette mennesket på månen var ifølge den logikken bokens dreier seg om et handikap, med hvilket USA viste sin styrke. Å sette mennesker på månen er en så vanskelig oppgave at det krever et enormt overskudd å utføre. Et signal til fienden, USSR, om å tenke seg god om før de angriper. Hvis vi har råd til og teknologi til å sløse så mye krutt på dette prosjektet, så er vi ikke verd å angripe. Logikken er i all sin enkelthet: Gjør noe vanskelig! Thomsons-gasellen, som hopper et par ganger i luften i overmodig kjekkhet overfor en snikende løve, utøver det samme prinsippet og påfugl-hannens lange besværlige hale har samme signalverdi. Poenget er bare at det ikke kun er motstanderen som skal se dette kostelige signal, i virkeligheten er oppvisningen først og fremst myntet på den potensielle make.
Darwins teori om den seksuelle seleksjon levde i 100 år i skyggen av hans første om den naturlige seleksjon. En plausibel forklaring kunne være at ideen om at det var hunnen/kvinnen og ikke den brutale natur som avgjorde hvem som overlevde (fikk pare seg), og hvem som gikk til grunne, var for hard kost for datidens patriarkalske vitenskapsmenn. Darwins teori om den seksuelle seleksjon betyr i alt sin enkelthet at riktignok er mannen evolusjonens motor, men det er kvinnen som sitter bak rattet. Årsaken til denne seksuelle ”arbeidsdeling” var en gåte inntil evolusjons-biologen Robert Trivers i 1971 publiserte teorien om forskjeller i ”parental investment”. Den del av foreldre-paret som investerer mest energi og tid i avkommet, har mest grunn til å være påpasselig med hvem som leverer gener til prosjektet. Kort sagt ville det bli selektert for promiskuitet hos det kjønn som ikke bidro med særlig mer end sex, og kyskhet hos det kjønn som stod for hovedparten av yngelpleien. Resultatet ble at menn (som i prinsippet kunne begrense yngelpleien til ”tre støt og en avlevering”) blev promiskuøse og kvinnene (med 9 måneders graviditet) ble kyske. Denne ulikhet skaper den interessante situasjon, at hunner som av naturlige årsaker er begrenset i sin reproduksjonsevne står høyere i kurs enn hanner. Og hanner må således kjempe for å bevise deres verd. Dette skaper den overflod av ornamenteringer hos hannene som vi finner innenfor alle dyrearter. Gevirer og fargestrålende fjær, mandrillens fargerike ansikt og løvens store manke. Unyttige og iøynefallende ornamenter, som er farlige å leve med, kostbare å ha og dermed signaliserer et overskudd. Dette dyr har åpenlyse handikap, men er stadig i stand til å overleve. Den seksuelle seleksjon handler i aller høyeste grad om semiotikk. Det handler om tegn som henviser til en særlig genotypisk beskaffenhet. Fenotypen blir en indeks på gode eller dårlige gener, og partnerens semiotiske kompetanse til at avlese disse tegnene avgjør partnerens evne til å utvelge den riktige make. Man skulle jo nødig pare seg med en tegngiver som ikke lenger er ”med på moten”, da ens egne sønner dermed vil arve de utdaterte tegnene. Og hvilke tegn er så på mote blant mennesker? Nørretranders interessante og plausible forslag er sjenerøsitet, moral, overskudd, grundighet, modighet, kreativitet, rettferdighet og storsinnethet. Altså alle verdier som det krever en del overskudd for å kunne mønstre, og deri ligger det vanskelige. Deri ligger det attraktive. Denne strategi behøver ikke nødvendigvis å være reflektert. Vi får en deilig fornemmelse i hjernens belønningssenter når vi gjør not godt, løser en oppgave eller er gavmilde. Denne fornemmelsen får oss til å gjenta handlingen, men det sluttlige målet er sex. Intet annet, intet mindre. Vi maler, forteller historier, sender romskip av sted og hjelper gamle damer over veien for at ”det skal bli no' på oss”. Noe av det mest interessante ved Tor Nørretranders bok er at han endelig får tatt livet av ”rational choice theory” og forestillingen om homo eoconomicus, den amoralske skapning, som går etter profitt så sant det kan lønne seg. Men denne ”rational man” eksisterer slett ikke. Forsøk med såkalte ultimatum-spill har vist at mennesker ikke bryr seg om amoralske og ikke-sjenerøse forhandlinger og er villige til å droppe en helt omkostningsfri gevinst for å sende et ”straffende” signal til andre medmennesker. Spillteorier som ultimatumspillet tar ikke høyde for reklameverdien av det sjenerøse menneske. Vi ønsker å framvise gavemildhet, og vi ønsker å straffe dem som ikke utviser sjenerøsitet. Vi er dypt moralske dyr. Tor Nørretranders argumentasjon er meget overbevisende og pedagogisk lagt opp. All glede jeg hadde ved å lese denne boken, noe er det likevel som skurrer innimellom:Jeg forvirres litt av Nørretranders sammenblanding av vare- og gaveøkonomi, og avslutningen er kanskje litt litt søt-suppeaktig med sin påstand om at den seksuelle seleksjon nærmest er vår eneste sikre frelse, fordi vi kun gjennom denne vi kan sikre sjenerøsiteten. Dermed glemmer han at han også selv tidligere i boken, på eksemplarisk vis, har bevist at sjenerøsitet også har et økonomisk rasjonelt mål. Godhet gjengjeldes med mer godhet når man selv senere har behov for det. Det finnes altså andre grunner til å gjøre godt enn bare løftet om en ”runde i sengehalmen”. Jeg overraskes også over at Nørretranders betrakter den moderne rasjonelle forplantningsteknikk som en fare for vår seksualitet og dermed for vår kreativitet. Langt de fleste samleier i den moderne verden har jo overhodet ikke forplantningen som formål, så Nørretranders advarsler om funksjonstømningen av samleiet virker helt unødvendig. Som Groucho Marx sa da han ble spurt om hva han mente om sex : ”I think it's here to stay”. Det tror jeg også.

Andre bøker av Nørretranders jeg har lest og kan anbefale:

Merk verden
er en beretning om en rekke vitenskapelige resultater og innsikter som kaster lys over fenomenet bevissthet. Forfatteren spør: Hvor stor del av menneskelivet kan med mening sies å være bevisst? Underveis trekker han inn teorier og perspektiver fra ulike vitenskapsområder - fysikk, informasjonsteori, nevro-fysiologi, egopsykologi og samfunnsteori, men også mer "postmoderne" vitenskapsformer som fraktalgeometri, kaosteori og Gaia-forskning. Av og til kan det bli litt "nerdete", med dyp gjennomgang av tallrekker og den slags, men alt er pedagogisk og underholdende presentert. Men boken bidrar også til den stoer glede å kunne overraske seg selv ved å skjønne ting man før trodde var altfor komplisert! Boken behandler inngående et av dagens mest brukte termer: informasjon. Den beskriver informasjon som et mål for tilfeldighet. Dette fordi tilfeldighet er et mål for uorden. Vi blir introdusert for entropibegrepet, som er lånt fra termodynamikken, og får vite at entropien endrer seg med graden av uorden. Entropien er altså et mål for alt sludderet svigermor kunne ha sagt, ikke det hun faktisk sier. Nørretranders introduserer oss videre for en ny term: Eksformasjon. Victor Hugo sendte i sin tid et brev til sin forlegger av «Les Miserables». Han ville vite hvordan salget av boken gikk. Brevet inneholdt kun tegnet "?". Han fikk følgende svar tilbake: "!". Eksformasjon er all bortkastet informasjon - den unødvendige informasjonen som ligger mellom "linjene". Vår bevissthets og ubevissthets båndbredde blir gjennomgått. Målinger har påvist at øyet sender 10 millioner bit/sek til hjernen og huden 1 million bit/sek. Disse tallene er store sammenlignet med bevissthetens kanalkapasitet, som er toerlogaritmen til 7, altså 2.8 bit/sek. Som den skotske filosofen Sir W. Hamilton skrev: «Hvis du kaster en håndfull marmorkuler utover gulvet, vil du finne det vanskelig å holde øye med flere enn seks kuler, eller i det høyeste sju, uten å bli forvirret».

Person på en planet
er 95 fortellinger Nørretranders har skrevet i tidsrommet 1977 - 1995. Felles for dem alle er at de handler om å være person på en planet. Med alt det innebærer av politikk, stjernehimler, bedrag, nysgjerrighet, miljøproblemer, alver, teoridannelser, begeistring, bryderi og bavianer. På mange vis ulike, men alle båret av samme trang til å oppdage og utforske hvor mye av det man som person kan oppleve på planeten kan fortelle andre personer om.