Hyrvagn 57

Karl Jakob Skarstein - Krigen mot siouxene


Apachene var de kuleste, deres høvding Geronimo den tøffeste. Cheyennene var heller ikke til å spøke med. Siouxene hadde barske ledere som Sitting Bull og Crazy Horse. Men Kiowaene, Kiowaene hadde Sølvpilen. Og Månestråle. Siouxene jagde Kiowaene ut av Black Hills. Holdt du med Kiowaene skjøt du på Siouxene. Det var slik det var, de gangene vi ikke var cowboyer, da.
De aller fleste har vel lekt indianer og cowboy i barndommen, men lite visste vi da om at norske utvandrere var aktivt med i indianerkrigene i USA. I ”Krigen mot siouxene” kan vi følge skjebnen til mange av disse nordmennene som deltok i kampen mot sioux-indianerne.
Siouxene brøt ut i opprør i 1862, og krigen varte til 1863. Siden opprøret skjedde i områder hvor mange nordmenn og andre skandinaver hadde slått seg ned, ble de hardt rammet. Boken skiller mellom å skildre hendelsene fra et fugleperspektiv, hvor vi blir forklart hva som skjer, til et personlig perspektiv der vi får lese øyenvitneskildringer fra de som var med på hendelsene. Disse historiene er hentet fra bygdebøker og aviser, spesielt i de norskspråklige avisene som eksisterte i Minnesota på denne tiden. Fra den andre siden har vi en del intervjuer med indianerne som deltok i opprøret. Disse historiene er aldri tidligere blitt samlet og satt inn i en større sammenheng.
Boken forsøker å presentere et balansert bilde av hendelsene, men selvfølgelig er jo hovedemnet nordmenn og deres rolle i denne krigen. Synet de fleste av disse emigrantene hadde på de innfødte var ikke særlig positivt, og mange så dem nok som villmenn og usiviliserte barbarer. Det hører vi i mange av skildringene, brevene og notatene i boken, men det som overrasker er imidlertid at noen av emigrantene hadde et ganske balansert syn på det som skjedde. Mange forsto den urett som indianerne led.
Apropos å se på ”de andre” som villmenn og usiviliserte barbarer:
En annen morsom detalj i boken finner vi i historien om familien Vaalborg. Familien dro fra Lintorpet gård tett opp mot svenskegrensen, til Christiania, og videre til Kragerø. I Kragerø forteller eldstesønn i familien, Ole, at han for første gang i sitt liv så en neger. «Det var Kjøpmand Henrik Bjørns Neger» kan Ole fortelle. (s. 25) Hva situasjonen og statusen til denne mannen nå enn var, forteller dette oss noe om at Norge var et flerkulturelt samfunn allerede i 1850.
En både god og spennende historiebok.