Hyrvagn 47

En tid for alt - Karl Ove Knausgård

"Englene synger høyt i kor / synger om fred på vår jord / verden var aldri helt forlatt / en stjerne skinner i natt" sang barna mine på juleavslutningen.
Karl Ove Knausgårds bok handler mye om engler og deres og menneskenes tilstand på en jord som etterhvert blir forlatt av Gud. Boken begynner med en essayliknende utredning om englenes historie og forholdet mellom det menneskelige og det guddommelige, uten at Knausgård på noen måte påberoper seg å sitte inne med noen teologiske sannehter - heldigvis.
Så snirkler fortellingen seg fram gjennom bibelens gammel-testamentlige landskap, der vi, i et nytt lys, fremkaller Kain og Abels tilbakeholdne, men vakre søskenkjærlighet. Her vrir og vrenger fortellingen på styrkeforholdet mellom de to brødrene, sett i forhold til den historien mange kjenner. Vi følger Noa og syndefallet - også dette skildret fra helt nye vinkler, og vi rører oss i kraftfeltet fra Noas søster Anna som en stund blir en sentral skikkelse i noe som kan minne om en slektskrønike. Men Knausgård skriver ikke fram en ny lesning av bibelen, han forlenger snarere en del av de sentrale historiene videre inn et nytt tankerom. Meget dyktig iscenesatt.
Gjennom hele boken kommer han tilbake til enmet engler; ser deres utvikling i realsjon til historien og vitenskapen. Av og til er det lett å miste både tålmodigheten og tråden, men nesten umiddelbart finner man balansen igjen fordi det man leser hele tiden åpner nye synsfelt. Og språket! Her er en nerve, et sensibelt blikk og en nærmest barokk fortellerkunst som trekker denne episke og langsomt fremvoksende historien gjennom fantasifulle utlegninger og helt overraskende fortellervinklinger. Spennede er det også hvordan forfatteren ikke etterstreber noen total histrisk sannhet i sin skildring. Derfor kolliderer av og til det landskapet det alt utspilles med mine forestillinger om de plasser, mennesker, klesdrakter og bruksgjenstander som jeg trodde jeg hadde et tydelig bilde av gjennom skolens bibelfortellinger. Alt kan faktisk like gjerne utspille seg i vår norske nærhistorie som i den gammeltestamentlige fortiden. Beretningen om syndefloden virker flyttet til et landskap på Vestlandet for omkring 100 år siden. Dette perspektivet gir boken en ekstra spenst og tyngde.
Uventet glir boken helt mot slutten over i en norsk nåtidsvirkelighet, der vi møter hoverdpersonen fra Knausgårds forrige bok (som jeg ennå ikke har lest). Man kan tenke seg at de essayene som binder fortellingene sammen, disse små avhandlingene, som gjennom fortellingene vokser fram til én sammenhengende tanke om engler, Gud og uendelighet - er forestillinger i hodet til Henrik Vankel, der han sitter tilbaketrukket og har isolert seg fra alt og alle, et sted langs Norskekysten. En sentral tanke tidlig i boka, er at vekten av ensom kunnskap kan knuse et menneske. Henrik Vankel har, gjennom dramtiske men knapt nevnte hendelser, havnet i en ensomhet han knapt holder ut. Gjennom sine refleksjoner får han et ønske om å skade seg selv, men søker ikke den tilfeldige, forbigående smerten, men den som har med uendeligheten å gjøre. Scenene blir derfor også nesten uutholdelige smertefulle også for den som har gjort seg vant med den historiske, bibelske volden. Kanskje er det dette spennet Knausgård vil utsette oss for; historiens gang der det gudommelige forsvinner og englende snart ikke lenger er til å få øye på - alt er bare deler av det som preger vår oppfatning av oss og tiden. Det man ikke lenger erindrer men har mistet. Mennesket og naturen. Men også innsikten at inne i mennesket rommes, på godt og ondt, en tid for alt.

Smerte
Mot slutten av boken nevner Henrik Vankel kortfattet at han selv har ”gjort noe forferdelig”, noe som har gjort hans ”håpløshet så stor at dagene […] ikke handlet om noe annet enn å holde ut.” På grunn av disse nesten unevnte hendelsene er Henrik Vankel altså havnet i en ensomhet han knapt holder ut. Han vurderer å ta livet av seg, mens synes det er noe barnslig og idiotisk også ved en slik tanke. Ikke en gang fortvilelsen har dybde.
Vankel går videre i denne fortvilelsen gjennom å påføre seg selv smerte. Det fikk meg til å tenke på en bok som nærmer seg den situasjonen han er i fra en annen kant, fra filosofien. I boka "Smerte" (Hyrvagnar 38) framhever filosofen Arne Johan Vetlesen (mot herskende medisinsk tankegang?) positive konsekvenser av smerte. ”Smerten innhenter meg, minner meg om hvor jeg hører hjemme og har å holde meg: hjemme, hjemme hos min kropp, i min kropp, som min kropp”, skriver Vetlesen.
Han framholder også depresjonen som vår tids sykdom framfor noen. ”Depresjon er den uunngåelige baksiden av menneskets sivilisatorisk oppnådde suverenitet, det vil si hos den som er lammet av mulighetene og ikke klarer å handle.” Vetlesen kunne klart brukt Henrik Vankel som eksempel.