Hyrvagn 41

W. G. Sebald - Austerlitz

Den beste anbefaling man kan gi en bok, er vel ofte at "jeg leste den i et strekk, jeg kunne ikke legge den fra meg". Slik var også mitt møte med "Austerlitz", men ikke helt som man normalt leser setningen. "Austerlitz" krever tid og fordypelse, den krever kort sagt sin leser. Men gir du boken tid, får du en stor leseopplevelse.
Fortelleren møter ved en tilfeldighet arkitekturhistorikeren Jacques Austerlitz i Salle de pas perdus, ventehallen på hovedjernbanestasjonen i Antwerpen, og gjennom en rekke tilfeldige (og senere planlagte) møter får han Austerlitz' selsomme historie: Først da denne walisiske prestesønnen skal opp til avsluttende eksamen på sin engelske kostskole, får han beskjed om at han ikke skal skrive Dafydd Elias, men Jacques Austerlitz på eksamenspapirene. Rektor forteller ham at han ankom til England med en barnetransport fra Tsjekkoslovakia i 1939, men ingen kjenner hans bakgrunn.
Den allerede tenksomme og innesluttede gutten blir enda mer innadvendt og knytter kun få bekjentskaper, og han famler selvfølgelig med spørsmålene "Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Hvorfor blev jeg sendt hjemmefra?" Han er bl.a. svært opptatt av Tre-keiserslaget, slaget ved den tsjekkiske byen Austerlitz i 1805, hvor Napoleon I vant en av sine største seire.
At forfatteren lar fortelleren møte Austerlitz i Salle de pas perdus, de tapte fotspors sal, er ikke tilfeldig. Hans fortelling, som strekker sig over mange år, handler om å finne tilbake i de fotspor han ikke husker å ha tatt. Langsomt reiser han tilbake gjennom sin og Europas historie, som henger uløselig sammen. Hukommelsen og identiteten gjenerobres.
Det er en gripende historie, og selv om språket kan virke tungt - lange snirklede setninger, omvendt ordstilling, mange fremmedord og fagtermer, ingen nye avsnitt og kun få umerkelige kapitler - er det en nytelse å lese. Den refererende stilen passer til historien, fortelleren forteller leseren en historie som han har fått fortalt av en annen, som ofte selv har fått den fortalt; stilen gir boken et anstrøk av melankolsk søken. Romanen er illustrert med sorthvite fotografier uten forklaring, men som knytter sig til teksten. De virker både dokumentariske og høyst gåtefulle.
Boken handler både om betydningen av å minnes hvem man er og om hva som kreves for å komme seg videre. Og naturligvis handler den like mye om kollektiv glemsel som om individuell fortrengning. Enkelte saker er det nødvendig å glemme, men like viktig er det å minnes visse andre. For den som kontrollerer fortiden kontrollerer framtiden.
"Austerlitz" er en meget forunderlig bok, som jeg ganske sikkert vil plukke fram igjen. Les den en regnværsdag, hvor melankolien kommer til sin rett, og les den i store biter. Les den! Les den langsomt! Nyt den!