Hyrvagn 63

Haruki Murakami – Kafka på stranden
Mord, fisk som regner fra himmelen, UFOer, samtaler med katter og en 15-åring på flukt er bare noe av alt det fantastiske, vidunderlige og makabre Haruki Murakami har å by på i sin nyeste bok.
Murakami er en av mine favorittforfattere. Tonen i fortellingene hans er eksotisk men samtidig veldig nær, og han er en mester i å kombinere en slentrende humor med stort alvor.
Murakamis historier er som oftest forankret i et helt trivielt hverdagsliv, hvor et menneske har kommet til et nullpunkt i livet sitt. Herfra starter det så en indre reise inn i en parallell verden hvor man aldri vet hva som kan skje.
Kafka Tamura bor alene med sin far, som han hater. Moren og søsteren forlot familien da Kafka var fire år gammel, og siden da har hans prosjekt vært å en dag følge etter dem. Han har herdet seg både fysisk og psykisk, og har valgt sin 15-års fødselsdag som avskjedsdagen. Med seg har han budskapet faren aldri misset en anledning til å innprente sin sønn: en dag vil han drepe sin far og ha sex med såvel mor som søster (om det skjer får du finne ut av selv).
Uten å vite hvorfor vender Kafka nesen mot Shikoku og havner i byen Takamatsu. Her kommer han ut for noen ekstremt underlige opplevelser og møter noen tilsvarende sære personer, slik bare Murakami kan skape dem.
For eksempel Hr. Nakata. Litt av en særling, som under 2. verdenskrig var ute for en ulykke (som muligvis har noe å gjøre med en UFO) og lå i koma i tre måneder. Da han våknet hadde han glemt alt og kunne ikke lese. Familien avskrev ham som tilbakestående og han har bodd hele sitt liv i en liten leilighet i Nakano i Tokyo, der han fordriver tiden med å snakke med katter. Virkelige samtaler, altså, for kattene forstår ham (og han dem). Etter en meget brutal opplevelse føler Nakata, som ikke har vært utenfor Nakano på 50 år, at han skal reise mot Takamatsu i Shikoku.
Som nær sagt alle Murakamis bøker handler “Kafka på stranden” om en reise på det fysiske plan men også om en reise i det indre, i personlighetens mørke avkroker og oppgjør med fortidens skygger. Som alltid er grensene mellom den alminnelige verden og den surrealistiske utvisket, og karakterene krysser da også fritt over dem atskillige ganger.
Murakami har en evne til å skrive enkelt og likefremt og likevel prestere de mest fantastiske hendelser uten å blunke. Av og til får jeg følelsen av at han “streamer” mer enn han forfatter, bøkene er som drømmer sendt direkte fra Ole Lukkøyes verden og ned på papiret. Det er oseaner å gripe fatt i for den som vil analysere, og særlig denne boken byr på en sann overflod av symboler og metaforer. Jeg skal ikke late som om jeg kan tolke det hele.
I Murakamis verden skjer det noe noenlunde håndgripelig på papiret, men mellom linjene og under overflaten skjer der en hel masse annet. Som regel kan man følge med ved bare å la teksten sive direkte ned i underbevisstheten. Det gir en helt spesiell følelse av kommunikasjon og forståelse mellom leser og forfatter og det er en av grunnene til at jeg liker Murakami så godt. Men “Kafka på stranden” er simpelthen for dyp for meg. Jeg kan sette pris på det jeg leser - og gjør det også i høyeste grad - men min underbevissthet kan ikke følge med hele veien. Jeg har en klar fornemmelse av at boken prøver å fortelle meg noe, men jeg kan ikke høre det eller forstå det. Jeg er dog temmelig sikker på at det er meg som ikke hører skikkelig etter i timen, for “Kafka på stranden” er en fantastisk bok.
Heldigvis er jeg ikke alene. Trailersjåføren Hoshino, som slår følge med den katte-kommuniserende Nakata, fatter heller ikke en døyt av hva som foregår. Men, akkurat som meg, er han likeglad og lar sig rive med av den spennende handlingen. Hoshino er uten tvil den underligste skruen Murakami hittil har skapt. Ikke minst er hans opplevelser med et abstakt konsept, som materialiserer seg som Colonel Sanders (figuren i Kentucky Fried Chicken-logoen) i rollen som hallik er svært så fornøyelig. (Les, og du får møte Johnnie Walker, mannen fra whiskyen, også!)
Det er sjeldent å oppleve en så gjennomført surrealistisk roman (se også Hyrvagn 30), og det fungerer faktisk. Murakami bruker alle drømmereisene, det unormale og det uvirkelige til å fortelle en historie om minner og erindringer, om tyngden av de begivenheter som preger oss, enten vi fortrenger dem eller konstant pirker i dem, om lengselen etter å kunne befri seg fra minnenes tyngde og om likevel å oppsøke og oppklare erindringene. Takket være den surrealistiske fortellemåten blir dette temaet levendegjort på en måte som vekker både tanker og følelser.
“Kafka på stranden” er nok ikke en førstereis-bok for Murakami-nysgjerrige. Boken er fantastisk, men den er også dypere og tyngre enn det meste annet han har skrevet. (Vil du oppleve og ha fullt utbytte av all Murakamis sjarme, surrealisme og absurditet uten å måtte tenke for dypt over tingene skal du lese ”Sauejakten).