Hyrvagn 68

Umberto Eco – Dronning Loanas mystiske flamme

En gang hentet jeg moren min på Gardermoen, sendt hjem syk fra Egypt, og hun visste ikke hvem jeg var. Hun aksepterte at jeg hentet henne, som en slags velvillig og hjelpsom person hun umiddelbart stolte på, og det neste døgnet tok hun meg for å være både denne gode hjelperen, min avdøde far og hennes bror som hadde dødd for over 50 år siden. Selv om nåtiden var noe uklar for henne, var personer og minner fra langt tilbake sterkt tilstede i form av både fakta og følelser.
I en alder av 60 år får bokhandleren Giambattista Bodoni sitt første slag. Men det vet han ikke når han våkner; han vet ikke engang hvem han er. Hjerneblødningen har delt minnet hans på midten; han husker alt han har lest men ikke noe av det han har opplevd selv. Han kan sitere Shakespeare, Joyce og Poe, men vet ikke hvordan kona og barna ser ut. Han vet alt om Prousts barndom, men ingenting om sin egen. Hodet er fullt av ord, men ingen følelser eller inntrykk å knytte dem til. Han vandrer som i en tåke, har mistet seg selv, og uansett hvor gjerne familien hans vil hjelpe ham kan de ikke. Når de forteller ham hvem han er aksepterer han det som fakta, mens hans egne minner ser ut til å være tapt for alltid.
Hukommelsestap har man jo til og med brukt i plotet til Hotel Cæsar, men Eco gjør det med finesse: Bodoni mister ikke hukommelsen helt, han har nok minne igjen til å vite at det er noe han har mistet. Det er egentlig ikke noe galt med hjernen hans, det er bare det at ethvert spor av ham selv er slettet fra den. Han er i prinsippet nyfødt, men med en 60-årings annenhåndskunnskaper.
Som i andre av Ecos bøker jeg har lest er svaret å finne i et lukket rom, i dette tilfellet Bodonis eget hode og i hans barndomshjem. Sistnevnte er ubebodd men fullt av den litteraturen han leste som barn – eventyr og fortellinger, tegneserier, aviser . . . alt har ligget der i årtier og samlet støv i påvente av en leser. Dit reiser han og begynner en febrils leting etter noe som skal få minnene på glid. Siden Eco denne gangen tar oss med til 1900-tallet gjør det vanskelig å ikke lese ham selv inn i Bodoni og fortellingen, forsåvidt uten at det gjør noe. Både Bodoni og Eco er født tidlig på 30-tallet og oppvokst under diktatur og krig, så dette blir historien til generasjon som opplevde spennet mellom fascisme og sentimentale schlagere, Mikke Mus og Mussolini.
Men hvor mye han enn leser klarer han ikke å minnes hvor hans sympatier lå på den tiden, hos fascistene eller hos motstandsmennene. Det er først når han overraskende finner ”en hver bibliofils drøm nr 2”, folioutgaven fra 1623 av Shakespeares samlede verker (drøm nr 1 er verdens første trykte bok, Gutenbergs bibel) og sinnsbevegelsen på ny kaster ham inn i bevisstløsheten at hele fortellingen om hans barndom og tidlige ungdomsår rulles opp for ham som en film.Eco er jo ikke direkte lettlest, men det er alltid morsomt å lese en både klok og underfundig historie. Elegant syr han sammen alle de ulike historiene som har ytt innflytelse på hans unge sinn, høyt og lavt, fra menneskehetens verste ugjerninger til de mest tøysete sangtekster, kiosklitteratur, litterære storverk, klassiske hollywoodfilmer, urgamle myter, fascistiske kampsanger, reklameplakater, bibelhistorier, avisartikler – alle de bruddstykker som blir til overs hvis man sager opp et minne til et puslespill og rister på esken slik at noen brikker faller ut. Det er et detektivarbeide Sherlock Holmes verdig; hvordan gjenskaper man et helt liv, ikke ut fra hva en person har opplevd men ut fra hva han har lest? Hvordan låser man opp rommet når man verken vet hvordan døren eller nøkkelen ser ut?Måten dette er fortalt på kan best sammenliknes med sampling. Eco sampler fritt fra litteraturhistorien, han låner ikke bare sitater (Bodoni kan jo i mange situasjoner best uttrykke seg gjennom sitater) men også strukturer, handlinger fra de historiene Bodoni rekonstruerer livet sitt rundt. ”På sporet av den tapte tid”, ”Hunden fra Baskerville”, ”Cyrano de Bergerac”, ”Lyn Gordon” . . . og siden det som får ham til å ane sitt eget liv et sted bak forhengene av tåke ofte er enkeltbilder eller vers, er boken gjennomillustrert med bokomslag, plakater, frimerker, foto, tegninger, tegneserieruter og collager. Hadde han fått boken til å spille musikk ville den helt sikkert gjort det også.
Til slutt blir det fortellingen om et lands historie. Om hvordan vi skaper minner og minnes alt vi skaper. Om hva som skiller menneske fra maskin. Om hva som gjør oss til dem vi er. Om å minnes og å vite. Om drømmer og drømmetydning. Om kjærlighet. Om ondskap, godhet og de valg man gjør. Eller bare ganske enkelt en fortelling om en bokhandler som mistet hukommelsen og bare ville vite hvem han er. Det hele er veldig godt gjort, samtidig som boken også blir vel mye av en bildebok for eldre, velutdannede herrer. Det er naturligvis både et interessant og fascinerende innblikk i Eco og Italias moderne historie, eller i hvordan et ungt sinn påvirkes av populærkulturelle fenomener. Det er heller ikke særlig vanskelig å oversette det hele til norske forhold. Min farafar hadde samlet mye kuriosa fra krigstiden på loftet, så mange av illustrasjonene i boken vekker minner hos meg også. Boken sett under ett er kanskje mer et slags essay (eller flere) enn en roman i tradisjonell forstand. Det er en stillferdig fortelling med en lavmælt humor og et tilsnitt av klassisk, brittisk krimpuslespill over seg, i hvert fall frem til slutten da alt kaster seg ut i det fantastiske. Nedover trappen til en showscene, opplyst av neonlys, kan den store ungdomskjærligheten komme steppende sammen med Mandrake og Lyn Gordon eller selveste dronning Loana, en sexy heltinne i en ganske teit historie, som like vel tente en mystisk ild i hovedpersonens kropp en gang i tiden.