Hyrvagn 73

Anne B Ragde - Berlinerpoplene

En roman som kombinerer grisehold, bregravelsesbyråritualer, homsestetikk og hundepykologi må vel lykkes? By mot land, mann mot mann. Utspilt hos en dysfunksjonell familie som helst vil unngå hverandre men må samles til begravelse og attpåtil er det jul, ja da . . .? Vel, likevel var jeg litt skeptisk. Men Anne B. Ragde har en historie, og hun evner å formidle og skildre mennesker, skjebner og situasjoner på en fin måte. Hun har rett og slett mer å melde enn jeg hadde forventet.

Røtter og blod er sentrale tema i historien. Alle mennesker har sin historie, og det er umulig å fornekte den. Menneskers handlinger har sin forklaring og indre logikk. Skambelagt kjærlighet, i dette tilfellet i form av homofili og andre intrikate familierelasjoner er et annet sentralt tema. Å velge kjærligheten på tvers av konvensjoner, og å betale prisen. Joda - klisjéene står på sett og vis i kø, men det funker likevel. Det gjorde blant annet inntrykk å lese om den skitne og illeluktende mannen som syntes moren var så flink til å stelle hjemme, så flink til å holde orden og vaske. Dette bildet i sterk kontrast til sannheten; en falleferdig gård, grisestank og et gårdskjøkken som var for en søppeldynge å regne. Det finnes mange virkeligheter. Boka er en page-turner, kanskje særlig innledningsvis. Særlig beskrivelsen av livet til den homofile, historieløse og tilsynelatende kompromissløse Erlend var morsom, men den balanserte på en smal egg mot karikaturen. Senere var jeg i ferd med å bli skuffet, fordi jeg trodde jeg visste hvor det hele bar. Men så disker Ragde opp med en skikkelig oppklaring og ny vending av historien mot slutten. Kanskje en aldri så liten cliffhanger? Oppfølgeren er jo kommet, så jeg får lese den og finne det ut. For faktisk må jeg inrømme at jeg lurer på hvordan det går med hovedpersonene. Har de det godt allesammen?