Hyrvagn 7

Nick McDonell - 12

Det er ikke måte på hvordan denne boken er skrytt opp i skyene. Fakta er at McDonell har skrevet en helt ordinær liten historie, fikst tværet ut gjennom kapitler på ned til kun èn setning. En ting skal han dog ha, rytmen i denne teksten er god. McDonnel skriver godt, men en stemme for sin generasjon er han neppe; med mindre det finnes en hel generasjon ungdommer som alle har Prada-kjoler, bor mer eller mindre alene med sine søsken og tjenere i penthouseleiligheter og har platinakort sponset av sine fraværende, jet-setende foreldre. Sannsynligvis har McDonell nær kjennskap til dette miljøet selv, og hadde han enda forsøkt å fortelle oss sin historie. I steden ender han opp med å si temmelig lite om alt for mange andre. De fleste du møter her ender opp som endimensjonale pappfigurer. De to han forsøker å gå mer i dybden på beskrives gjennom en rekke fragmenter som i sum ikke utgjør noen emosjonell basis for de handlingene disse foretar seg; jeg forstår ikke motivasjonen deres, jeg kommer ikke under huden på psykosen, desperasjonen eller apatien deres. Og den Columbine-aktige massakeren som du allerede ganske tidlig aner vil komme på slutten, virker bare som en lettvint utvei.
McDonell er ingen ny Brett Easton Ellis; Twelve er ikke mer Catcher in the Rye enn Nevemind var Never Mind the Bollocks. Samtidig må jeg bare innrømme at boken av og til har sine øyeblikk, i hovedsak i de kursiverte kapitlene som lar oss komme litt tettere på Hvite Mike.


I platespilleren akkurat nå:

Atomic - Boom Boom
2 svensker + 3 nordmenn = verdens beste jazz akkurat nå. (Det var forsåvidt forrige Atomic-plate også.) Så moderne og klassisk på samme tid. Aldri skrikende "fri"-jazz, men vakre sanger du bare ikke har hørt før, arrangert og improvisert på en måte som lyder like unikt som logisk.