Hyrvagn 36

Helena von Zweigbergk - Det Gud ikke så

Kriminalroman som jeg ikke riktig blir klok på om jeg liker eller blir skuffet over. Uansett; Ingrid Carlberg forteller om sitt liv. Vi får vite at hun er prest, redd for nesten alle mulige ting og ensom i livet, men likevel ikke. Hun har jo Gud. Nå kommer hun till et kvinnefengsel og blir straks upopulær. Stemningen er hatsk, fiendtlig og de harde kvinnene vil ikke ha Ingrid innenfor murene. Til og med noen vakter så helst at hun forsvant. Avdelingssjefen Anita tror likevel at Ingrid kan gjøre godt, få kvinnene til å åpne seg litt, begynne å fortelle sine hemmeligheter og finne fred og ro. Spesielt håper man at dobbeltdrapskvinnen Gun, som ikke snakker med noen, skal bli fortrolig med presten og passe bedre inn blant de andre innsatte. Og tror du ikke Ingrid får Gun til å begynne å fortelle om seg selv og sitt liv. Ingrid blir først nysgjerrig, siden besatt på å finne sannheten. Er Gun virkelig uskyldig slik hun hele tiden har hevdet? Men hva med dobbeltdrapet? Ingrid snoker videre og finner Guns slektninger som absolutt ikke vil snake om det forferdelige Gun har gjort. Men jo mer avvisende de er, desto hardere kjemper Ingrid for å få vite alt . . . Og så får vi vite alt og så er det slutt. Eller kanskje ikke. Og var dette spennende eller bare en trist skildring av Ingrids like triste liv? Er det ikke dumt av en prest å legge seg opp i alt hele tiden? Ja, etter drøyt 200 sider er i alle fall boken slutt og jeg føler meg nok en smule snytt for en skikkelig avslutning. Hva kom det ut av dette egentlig? Jeg er usikker. Likevel tror jeg kanskje at jeg kommer til å gi fengselspresten Ingrid en ny sjanse. Det begynte jo så bra:
”Det som fikk meg til å brekke meg denne gangen, da det gikk opp for meg hva som egentlig hadde skjedd, var nok ikke det grusomme i forbrytelsen. Selv om den var grusom nok. Det var grusomheten i livet som fikk meg til å velte seg i magen min. Hvordan livets omstendigheter kan krafse så hensynsløst og utrettelig etter et menneske at hun ikke kan gjøre noe annet enn å prøve å beskytte seg med mørke. Og når det ikke hjelper, lete etter et slags ødeleggende lys der alt menneskelig er tært bort og hun blir tvunget til å sveve fritt, bort fra alle sammenhenger og med ensomheten som den eneste trøsten og samtidig som en ulidelig forbannelse.”