Hyrvagn 34

Da Vinci-koden – Dan Brown

Mer religionsmoro. Denne gangen i en veldig amerikansk form som hengir seg til simpelt publikumsfrieri og i hele sin form skriker etter å bli film. Fortellingen kunne kanskje hvilt noe mer på antydningens kunst og vært noe mindre forsert, karaktertegningene vært litt mindre flate. Samtidig er dette er spennende bok som holdt meg i sitt grep til siste side. Grunnen til at den fenger er A) at den ikke unndrar seg for å kritisere kirkesns makthavere generelt og den katolske kirkens mest fanatiske gren; Opus Dei spesielt. Og B) at den fremfører en del ganske underholdende teorier om tidlig kristendom, gnostisisme, tempel-ridderne og hemmelige brorskap. Jeg synes mystisisme og konspirasjonsteorier er ganske moro, og det er jo nettopp det denne boken er laget av. Her trekkes en ekspert på religionssymbolikk inn i en mordetterforskning. Da han selv viser seg å være hovedmistenkt, tvinges han til å forsøke å finne svaret på den myrdetes etterlatte ledetråder.På mange måter er boken en samfunnskritikk. Selve intrigen uttrykker forfatterens overbevisning om det essensielle i det frie ord og den sanne kunnskapen: kunnskap er makt. Men da det kreves forkunnskaper og hardt arbeid (og kanskje slump eller skjebne) for å vinne denne kunnskapen, er den sanne kunnskapen ikke for den gemene mann, i hvert fall ikke ennå. Den finnes kun for noen utvalgte. Romanen har jo vært livlig diskutert da den innledes med forfatterens forsikring om at fortellingen bygger på hvisse fakta. Et av de mer kontroversielle emnene i romanen er at den historiske Jesus og Maria Magdalena fikk en datter, hvis slekt den dag i dag lever i Frankrike. En av ættlingene oppgis å væra en tidligere leder av Prieure de Sion og dennes slekt. Dette blir på samme måten som det er vanlig i den muslimske verden at det å stamme fra Profeten legitimerer enkelte regenters suverenitet, som for eksempel kong Abdulla II av Jordan og tradisjonelt kalifer og emirer.Jakten på den hellige gralen er en av bokens røde tråder, og da garlen viser seg å være svært så konkret i sitt vesen er romanen også en dementi av flere grunnleggende sannheter innen kristendommen og et tilbud om en annen tro. I tillegg finner vi innlegg i homodebatten og dagens fokus på det androgyne mennesket (påstand: Mona Lisa forestiller Leonardo da Vinci som kvinne), og et utvetydig feministisk budskap.
Brown hyller et slags overmeneske som legitimerer sin rang over andre gjennom den rette kunnskapen, hevd. Han fremstiller det geniale som androgynt, og selv om vi lærer at den rette kunnskapen er livsnødvendig for enkelte, er livets egentlige mål foreningen av mann og kvinne.
Dessverre har ikke Brown suget alt dette fra eget bryst, og kildehenvisningene og -kritikken har vært heller slepphendt. Det kan virke som om mange anmeldere har gjort bedre research enn Brown, og de feste av hans ”fakta” er tilbakevist som tøv. Men det er jo lov å la seg underholde . . .