Hyrvagn 33

Om Gud - Jonas Gardell

Gardell har tidligere røpet sin fascinasjon for det bibelske i både karakternavn og boktitler, og har aldri gjort noen hemmelighet av at han kommer fra en frikirkelig bakgrunn og er troende. I motsetning til hans skjønnlitterære bøker er dette en tvers igjennom alvorlig bok der han foretar en slags historisk-litteraturhistorisk granskning av Bibelen. I stedet for å si "dette er Guds ord", behandler han Bibelen som om den var en hvilken som helst annen bok. Slikt kan være traumatisk for den som ikke tidligere har reflektert over et så "uhellig" aspekt ved denne skriften, men ikke noe problem for en kynisk gudsfornekter som undertegnede.
På fagspråket kalles dette for eksegetikk (av gr. 'fortolkning'): den del av teologien som arbeider med den vitenskapelige fortolkning av Bibelens bøker. Med lupe og skalpell dissekerer man sønder og sammen Bibelens bøker. Man konstaterer krast att denne samling historier ikke bare er skrevet av en mengde ulike forfattere (sjelden de samme som har gitt fortellingene navn), men at en og samme tekst ofte er redigert sammen fra ulike kilder på ulike tidspunkt. Kildekritikken er ikke den beste. Myter blandes med poesi, religiøse lover og iblant opplagt defekt historieskrivning. Bedre blir det ikke av at det vi kaller Bibelen i dag ikke alltid har bestått av nettopp disse fortellingene. Kirken har tatt ut bøker som av en eller annen grunn ikke har vært ansett som hellige nok. "De Apokryfiske bøkene" er for eksempel en samling bøker som protestantene anser for mindre interessante, men som anses som fullverdige religiøse tekster av for eksempel de ortodokse og romersk-katolske kirkene. Kjøper du en Bibel i dag er det opp til forlaget som gir den ut om den inneholder apokryfene.
Slik gir altså Gardell seg i kast med Det Gamle Testamentets gudsbilde. At han som troende gir seg ut på dette er for så vidt både modig og interessant. Det gir teksten en ekstra dimensjon når den religiøse Gardell kaller Gud for schizofren og Jesus for exorcist (selv om det i sammenhengen absolutt ikke er spesielt oppsiktsvekkende tolkninger).
Boken gir en grei og lett forstålig introduksjon til eksegetikkens problem for den som har den minste interesse for hvordan vår Gud har oppstått og blitt skildret over tid. I tillegg er den en fin anledning til å gjenoppfriske barneskolens fortellinger om Abraham, Jakob, Josef, Moses, Saul, David og alle de andre.
Ofte snakkes det om den markante forskjellen mellom gudsbildet i Gamle og Nye Testamentet i Bibelen, men selv innen Det Gamle Testamentet er bildet fullt av motsetninger. Det er først og fremst dette Jonas Gardell (med hjelp av en hel del litteratur av religionsforskere) forsøker å analysere.
Hvordan kan Gud være både den kjærlige og den hevnlystne? Hvordan kan han først opptre i menneskelig skikkelse og sitte og drikke geitemelk med Abraham i hans hage for straks etter være så ubegripelig og hellig at det menneske som ser hans oppsyn må dø? Hvordan kan han velge ut et folk for så å utsette dem for slike fryktelige prøvelser? Hvordan oppgir ikke "det utvalgte folket" sin Gud når han sviker de løftene han har gitt dem? Hvordan kan han bebreide sitt folk når de skåner sine fiender og i stedet kreve mer blod, død og menneskeoffer?
Den Gud som trer frem er ikke spesielt kjærlig. Han er tvert i mot ofte sjalu, lunefull, uforsonlig, full av nykker og blodtørstig.
Det jeg synes er mest interessant er kanskje ikke inkonsekvensen i gudsbildet, men hvordan den gammeltestamentlige guden glupsk suger opp de nærliggende kulturenes guder; deres navn, deres egenskaper og de ritualer de tilbes med. I Mosebøkene (De fem Mosebøkene er ikke skrevet av Moses …de er forfattet langt senere og i tillegg av flere ulike personer) kan man tydelig se spor av kanaaneernes guder El og Baal, den babylonske guden Marduk og den midjanitiske guden Jahve.
Mange bibelfortellinger er også ganske enkelt rappet fra andre religioners myter. Alt fra skapelsesberetningen til syndefloden er egentlig bare innlånte elementer fra andre eldre fortellinger.
Det som gjør denne nye gud så spesiell er at han krever det som ingen gud har krevd før ham - han krever att hans folk ikke skal tilbe noen andra guder enn ham. I denne tiden og kulturen ble det ansett for direkte uhøflig å ikke tilbe de lokale gudene, for ren dumhet å ikke holde seg inne med alle guddommer.
Den nye guden fornekter ikke andre guders eksistens, han krever bara en absolutt trofasthet som ingen gud tidligere hadde krevd."Dere skal ikke ha andre guder enn meg". Fruktbarhetsgud, skaper, krigsgud, demon, tordengud, hevner, lovmaker, dommer, tilgiver, trøster, konge, fader - den monoteistiske gudens totale allmektighet feide banen med de gamle gudsforestillingene. Der kunne små husguder lytte til små problemer og større guder på større problemer. Der tenkte man seg at alle gudene bodde i et himmelsk rike og levde sine guddommelige liv ganske likt våre. De sloss, skapte intriger, giftet seg og fikk barn. Men den nye guden ville være noe annet, alene og alt-i-ett.
Det er også ett av den jødisk-kristne gudens største problemer. Han overtar alle andre guders egenskaper, han er både den onde og den gode guden. Det er denne egenskapen som gjør ham så schizofren og vanskelig å forstå seg på - selv for hans varmeste tilhengere.
Noen hundre år før Kristi fødsel løser man dette dilemmaet gjennom å finne opp Satan - flere av hans tilnavn er for øvrig også lånt fra andre religioner i området. Djevelen er et speilbilde av Gud og den monoteistiske guden blir dualistisk. Djevelen er, som troen på oppstandelse etter døden, et relativt nytt påfunn i denne religionen. En måte å modifisere "glipper" på eller skape forklaringer til saker som teologene har grublet over.
Slik kan guden i det Nye Testamentet bli en betydelig mer kjærlig og tilgiende Gud, når han så å si har fått en underordnet syndebukk i hvis navn alt ondt kan skje. Men egentlig er han bare et synonym for "Guds vrede".
Det finnes mye, mye mer i denne boken å forskrekkes, forundres og fundere over. Hva slags religiøse forestillinger bygger vår vestlige kultur egentlig på? Det er et spørsmål selv den mest avkristnede kan stille seg.
Gardells konklusjon i boken er at man må lesa Bibelen med kritiske øyne og velge "rett" Gud - den gode og kjærlige guden. Min konklusjon er en helt annen - Gud er skapt av mennesker og derfor en ufullkommen, inkonsekvent og broket figur.
Jonas Gardell gjør opp med sin Gud og skaper sin egen med de puslespillbitene som passer ham, akkurat slik menneskene har gjort til alle tider.