Hyrvagn 32

Døde sjeler – Ian Rankin

Kriminalførstebetjent John Rebus opplever sitt Edinburgh som et fengsel. Han føler det, ”som om han befant seg i en dyp kløft uten mulighet for flukt. Han ville bare skrape fingrene til blods i forsøket.” Karakteren har Ian Rankin utviklet gjennom et ti-talls romaner. Rebus er en bra mann for alle med en svakhet for middelaldrende, lettere avdankede kriminalfolk av hannkjønn: skilt, lever et hardt liv med perioder med til dels stort spritkonsum. Han er stor-røyker, arbeidsnarkoman og har problemer med å sove om natten. Han tilbringer utallige netter i sin halvtomme leilighet, sittende i en stol, mens han røyker, leser bøker, drikker whisky, lytter til gamle Rolling Stones plater og halvsover.Historiene handler stadig mindre om tradisjonelt politiarbeid, stadig mer om et dekadent samfunn der Rebus virker som et slags brennpunkt for de uhyrligheter det er hans oppgave å bekjempe.
Handlingen er spunnet sammen av fire til seks forskjellige historier, som med et enkelt unntak til sist viser seg å handle om misbruk av barn. Forløpene tangerer hverandre, men ikke mer. Og leseren bevarer overblikket, fordi Rankin er en mester i å flette trådene så det blir lett å følge dem – og vanskelig både for Rebus og for leseren å gjennomskue hvor den enkelte opplysning skal plasseres i den større sammenhengen.
Rebus finner svarene i alle sakene, men de fleste ganger svar som ikke kan utløse en rettssak mot de skyldige, og så velger Rebus andre utveier. En av ”løsningene” (problemet med den morderiske psykopaten) er sympatisk, men den er også et av de groveste tilfellene av selvtekt jeg har lest.
Rebus advarer et sted en ung kollega om å lage sine egne regler. ”Se hva det har gjort med meg” sier han. Rebus biter det i seg – og blir en stadig mer forpint mann. Det er kanskje meningen at målene ikke skal nås av dem som er ”av skotsk blod”: ”Alt skal helst mislykkes på heltemodig vis. Hver gang noe lykkes for oss, holder vi lav profil. Det er kun våre fiaskoer vi har lov til å utbasunere”, sier en person som er offer (og kanskje også skyldig). Og mot slutten står en tarvelig liten gangsterspire oppe på fjellet i Edinburgh og pisser ut over kanten, ned over den sovende byen. ”Hvis Rebus hadde vært trengt, hadde han nok stilt seg ved siden av ham”.
En svart-svart roman. Men med Rankins slepne psykologi og humane grunnholdning, som også formidles i Rebus-skikkelsen, blir det ikke en trist bok. Tvert imot rommer den lys og varme, engasjement. Et must i rekken av Rebus-historier!