Hyrvagn 31

Lars Saabye Christensen - Maskeblomstfamilien

«Jeg hadde en god oppvekst. Mor la seg tidlig. Far døde da jeg var tolv år. Jeg var enebarn.» Romanen starter med disse tilsynelatende uskyldige setningene, som etter hvert vris og vrenges i en mørk og dyster fortelling.
Hovedpersonen er en gutt som forteller om sitt liv fra han er 12-17 år på 60-tallets Oslo. Faren begår selvmord, moren blir syk og sengeliggende, og en tante som virker ond overtar vergerollen. Disse skjebnesvangre hendelsene gjør at vi som lesere føler medynk for ham. Men etter hvert avdekker forfatteren små spor av familiens mørke hemmeligheter, uten å avsløre dem helt. De antydes bare, men vokser seg større siden de aldri uttales. Bokas tittel understreker slike hemmeligheter som er giftige. Maskeblomstfamilien er kjent for sin giftighet og snylting på andres røtter.
Omgivelsene speiler ikke hovedpersonen positivt. Han er annerledes både i kropp og sinn, sier og gjør ondskapsfulle ting og får alltid viljen sin. Vi får ikke vite hvorfor, siden historien fortelles nettopp av ham selv. Og han er ingen pålitelig forteller, han finner gjerne på flere versjoner, og det blir opp til oss lesere å velge hva som er sannheten. Men en ting innrømmer han: han er skamløs.
Lars Saabye Christensen har skrevet en merkelig roman jeg vil huske lenge – jeg lurer ennå på hvem denne hovedpersonen, som i det lengste forblir navnløs, tvetydig og tvekjønnet, egentlig er. Han avslutter romanen slik: «Det er ikke mer. Og hvis min historie beveget deg, var det en tragedie. Lo du, bare en eneste gang, var det ikke annet enn en komedie».
Jeg lo ikke.