Hyrvagn 26

Donna Tartt - Den lille vennen

Egentlig en bok jeg ikke turte å lese. Ikke fordi den er spesielt skummel (men det er den forsåvidt), men fordi det er en ny bok av Donna Tartt. Du er unnskyldt hvis du ikke husker henne, det er tross alt ti år siden sist. Bestevenn med Brett Easton Ellis, han som er god på hvordan man parterer folk. Og på å ramse opp kjente merkenavn. Den gangen, for ti år siden, hadde Donna Tartt skrevet "Den hemmelige historien". En roman som satt som et skudd. Det var litt sex & drugs, litt mord, litt filosofi og en hel del studier i klassisk gresk og rutete halstørklær og villvin på nygotiske mursteinsbygg. Saker! Nå, etter ti år, er hun ferdig med sin neste roman. Over sekshundre sider kalt "Den lille vennen". Tenk om den ikke var noe bra! Vurderte faktisk heller å lese "Den hemmelige historien" om igjen. Men det tok jeg ikke sjansen på. Jeg har jo blitt ti år eldre, så kanskje den bare er en helt ordinært bra bok nå, ikke den store opplevelsen lenger. Det ble "Den lille vennen". Skuffet? Litt. Det begynner bra, men står etter hvert altfor stille. Det blir liksom så veldig mange ord og så alt for liten fremdrift. Halvveis tar det mer av og det blir ganske så spennende, men til slutt følte jeg meg likevel en smule snytt. For hva? Jeg vet ikke. Her er storartede beskrivelser av tanker, tilfeldige gjenstander og hendelser i en familie som aldri klarer å riste av seg sin kvelende sorg. Her er tung, fuktig sommer-uhygge, skrudde predikanter, white trash med amfetaminnoia og ekle krypdyr - alt skildret med en imponerende språkvariasjon. Det er stort og det er bra, men det føles likevel ikke nok. Er det for sent å si at jeg er glad for at jeg leste den likevel?