Hyrvagn 24

Glassdjevelen - Helene Tursten

Helene Tursten er inne på noe i åpningen av «Glassdjevelen» – hennes fjerde krimroman. En sogneprest, hans kone og sønn blir funnet drept. Dessverre følges ikke tilløpene til spenning i starten opp i det hele tatt.
Kriminalbetjent Irene Huss er en hverdagsheltinne, en litt atypisk politiromanhelt: harmonisk, lever et lykkelig familieliv og liker jobben sin. Skikkelig ’boring’ med andre ord, men det kunne jo vist seg befriende annerledes hvis forfatteren hadde klart å ta det ut bedre. Gjennom familien, særlig tvillingbarna, og politikolleger forsøker Tursten å berøre aktuelle temaer i dagens samfunn. Jeg skriver forsøker, fordi det hele virker så korrekt småborgerligradikalt at jeg nesten blir flau. Når, som her, historien ikke holder, blir alt bare irriterende plaprete; skildringene av hjemmelivet, mat, steder hun besøker . . . Karlstad i Irene Huss tanker beskrives som ”en vakker by med mye vann og mange butikker”, hennes London-besøk er som klippet ut av en platt reisekatalog. Akk & ve!
Minst en av Irene Huss og Helen Tursten er uten begreper om stil, smak, kvalitet eller emner utover dem man kan lese om i tabloidsavisene eller ukeblader. Og når en aggressiv voldsmann er påvirket av «en overdose heroin», John Lennon synger Hey Jude, og en ung rockestjerne omtales som «black metal»-musiker - uten at det spiller noen rolle eller får bjeller til å ringe hos forfatteren, selv om satanisme er en viktig ingrediens i fortellingen - er det bare å gi seg over.
Via diverse omveier og poengløse utflukter ender det hele i en ganske håpløs avslutning. Tilslutt gir morderen opp og tilstår. Sikkert fordi han ikke orker å vente på at Huss og hennes kollegaer skal finne ut av det hele, enda det ligger igjen spor like tydelige som Göteborg-trikkens.

I løpet av et år med ”Hyrvagnar” har jeg lest to andre bøker av Helene Tursten, uten å skrive om det. Sikkert ikke tilfeldig, men de to var langt bedre enn Glassdjevelen:

I Tatovert torso møter vi en morder som er sadistisk nekrofil og med Irene Huss som en slags normalitetens representant i en gal, gal verden. Resultatet er blitt en haltende blanding av seriemorderjakt og tradisjonell svensk politiroman, der ingenting blir helt vellykket og bare brokker sitter sånn noenlunde. Det er psykologien som svikter mest for Helene Tursten, særlig gjelder det vår helt Irene Huss, som tillegges holdninger og reaksjoner som i beste fall gjør henne til en moralsk og følelsesmessig værhane. Og det føler jeg på en eller annen måte ikke er slik forfatteren hadde tenkt at jeg skulle oppleve henne. Fortellerteknisk er det forsåvidt lite å utsette på denne forsøksvise vandring inn i den skandinaviske storbyens og det moderne samfunnets nattsider, men mangelen på språklig løft, det sviktende psykologiske innholdet og fraværet av konsekvens lar historien ligge halvdød tilbake.

I Den knuste Tang-hesten er det uhumskheter i fortidige familiehemmeligheter som ligger bak kriminalhandlingen. Forholdsvis spennende og Tursten mener det så vel, men ikke minst språklig har hun ennå et langt stykke igjen til den skandinaviske eliteserien.
Helt grei underholdning begge to.