Hyrvagn 23

Kroppskunstneren - Don DeLillo

Liten, men langtfra noen lettvekter, denne historien om en yngre kvinnes ualminnelige sorgarbeide.
Lauren er 36, performancekunstner, og gift med den nesten 30 år eldre Rey, en utbrent filminstruktør med slitt kultstatus og hang til sterke drikker og depresjoner. Bokens første 25 sider skildrer deres siste morgen sammen, et lavmælt, banalt samvær - før Rey kjører inn til New York og skyter seg en kule for pannen i sin forrige kones leilighet.
Tilbake i parets leide hus finner Lauren en dag en gutteliknende mann sittende i bare undertøyet på sengen i husets mest bortgjmte rom. Kanskje har han været der før de flyttet inn, kanskje er han en rømling fra en lukket anstalt, kanskje er han et spøkelse. Men fordi han i sin usammenhengende tale undertiden lyder som Rey - og henne selv - betrakter Lauren Mr. Tuttle, som hun kaller ham, som en levende erindring om et elsket vesen. Og om hennes liv med Rey.
De avsindige dialogene mellom Lauren og Mr. Tuttle er noe av det merkeligste jeg har lest.
"Hun hvisket: "Fortell meg noe." [. . .]
"Jeg vet hvor mye." Han sa: " Jeg vet hvor mye dette huset. Alene ved havet."
Han så ikke fornøyd ut akkurat, men ellers tilfreds med å ha fått til den siste ordklyngen. [. . .] Bare tre ord. Men han hadde hensatt henne i et sett av motstridende omgivelser, av samtidige innsider og utsider. Huset, havkloden utenfor, og hvordan ordet alene henviste til henne og huset, og hvordan ordet hav forsterket forestillingen om ensomhet, men også antydet en energisk befrielse, en fluktmulighet fra den skriftavgrensede utstrekningen av jeget."
Gjennom Laurens og Reys hverdagslige dialoger viser DeLillo oss at vi alle, enten vi skriver eller leser, er innestengt i det språket vi til enhver tid behersker - og gjennom det språket Mr. Tuttle har tilegnet seg viser han oss flukt-muligheten ut fra en språklig identitet.
"Kroppskunstneren" er en forunderlig bok, raffinert som et haiku-dikt, en gang imellom på kanten av det affekterte og oppstyltede, en metafysisk spøkelseshistorie, men først og fremst en klok, vakker og rystende skildring av den dramatiske effekt plutselig død har på de levende.
Krevde stor konsentrasjon - tror de 136 sidene bør ideelt sett leses i ett strekk.

Vil ni åka mera? - Selma Lønning Aarø

Hovedperson 1: Mann. Blind. Bestefaren satt i konsentrasjonsleir. Morens utroskap medfører farens død. Kona føder et dødfødt barn. Han forlater henne.
Hovedperson 2: Kvinne. Seksuelt misbrukt som ung pike. Utsetter seg senere for mørke, seksuelle fornedrelser.
Resultat: En karusell av en kjærlighetsfortelling. «Vil ni åka mera» er en runddans som slutter der den begynner; utenfor dodøren i en leilighet i Oslo. En virvel av hendelser - fra krigen til 11. september - spunnet sammen med det blinde som gjennomgangstema: Bli blind, blind tro, blind hengivenhet, den blinde mannen forteller. Det handler om behovet for å se og bli sett, men like mye om behovet for å skjule seg, om å unngå å se og unngå å bli sett, om den makten og friheten som usynligheten gir, om alt det man kan tillate seg når man vet man ikke blir sett. Men også om den makten det gir å se uten å tilkjennegi at man ser, om den seendes privilegium når han simulerer blindhet.
Det er en roman om utroskap og om «forbudt kjærlighet», om bruk og misbruk, om å ydmyke og bli ydmyket. Kjærlighet i mørket. Blindhet og innsikt. Gjennom å prøve ut grenser og trekke grenser om seg selv. Holder ikke helt til den Brage-nominasjonen som ble boken til del - synes jeg. Men en førsteklasses fortelling og langt morsommere enn den høres ut.