Hyrvagn 21

Sirenenes sang – Val McDermid

Skjønn var sirenens sang – listig fortryllet den hver sjømann som kom nær deres kyst. Kvinneskikkelsene lå yndige i engen. Rundt dem lå deres ofre i hauger: "Bendynger ligger på engen hvor kvinnene sitter og synger, knokler av råtnende lik; thi huden fortæres med tiden", som det står i Odysseen. Den som var ukjent med faren og seilte for nær, ble lokket mot den visse død. Når Odyssevs binder seg til masten for å høre sirenenes sang, så ufarliggjør han røsten fra det sanne, det gode og det skjønne. For å oppleve, erkjenne det sanne, det gode og det skjønne i sin ultimate eksistens må man være villig til å ofre livet.
I Val McDermids bok er det et sykt sinn som definerer det sanne, det gode og det skjønne, og de som må ofre livet er definitivt ukjent med faren de seiler for nær.
”Sirenenes sang” er en drivende god psykologisk spenningsroman: I den fiktive Nord-Engelske byen Bradfield blir fire unge menn funnet døde. De har blitt mishandlet, torturert og myrdet av samme mann, en seriemorder ødelagt av sine egne psykoseksuelle forestillinger.
Men her er mer sang: ”Hun så ham åpne inngangsdøren, stakk en kassett i spilleren og kjørte sin vei. Det jeg trenger, sa hun til Elvis Costello, er en ferie. But you tease, and you flirt, and you shine all the buttons on your green shirt, sang han tilbake.”
Det går jo ikke an å mislike en forfatter som lar en av hovedpersonene spille Elvis Costello på bilstereoen; ja til og med spille følelsene hennes opp mot teksten han synger. Men hovedplotet i boken gjør Costello-teksten enda mer interessant, fordi sangen faktisk fortsetter:
“You can please yourself but somebody's gonna get it
Better cut off all identifying labels
before they put you on the torture table”
Når jeg tenker på hva McDermid må ha satt seg inn i for å skrive bøkene om Tony Hill og Carol Jordan, tviler jeg vel egentlig ikke på at hun er klar over dette.
Selv om jeg er en stor Costello-fan, blir jeg alltid overrasket når han dukker opp slik som her. Overrasket ble jeg også over å oppdage at hvert kapittel i denne boken innledes med et sitat fra av Thomas De Quinceys ”Mordet som kunstform”. Jeg mener: Jeg jobber i Dinamo. Dinamo gir ut Opium av Maxence Fermine. (se Boka mi 19) Indirekte gjør ”Opium” meg oppmerksom på De Quinceys "Confessions of an English Opium Eater", som til alt overmål kommer ut i norsk oversettelse nettopp da. Og så er altså den neste boken jeg begir meg inn i full av sitater av De Quincy. Som fan av Paul Auster burde jeg selvfølgelig ikke la meg overraske av slikt.
”Du glemmer aldri den første gangen. Er det ikke det man sier om sex? Hvor mye sannere er det ikke når det gjelder mord.” Slik begynner denne grotesk spennende boken, og så blir det bare verre. Val McDermid skriver med kvesset egg, skikkelsene har dybde og liv, forbrytelsene er motiverte, og hun feiger aldri ut når det gjelder å skildre konsekvensen av en handling.
Som Dagbladet skrev: «Sirenenes sang» er spenningsromanen som fullbyrdet kunstnerisk uttrykk. Fæle saker – og sinnsykt spennende!


Arr på sjelen – Val McDermid

Carol Jordan og Tony Hill er tilbake, fortsatt merket av de fryktelige opplevelsene i ”Sirenenes sang”. Også denne gangen dukker det selvfølgelig opp en seriemorder, og også denne gangen får vi følge den psykopatiske morderens tanker parallelt med etterforskningen. Men denne gangen vet vi hvem han er; en berømt og vellykket stjerne som forfører, mishandler og dreper unge jenter på det mest motbydelige vis. Mannen fikk seg en knekk, både fysisk og psykisk, i en trafikkulykke, noe han ofre får svi for. Noen steder formelig eksploderer volden og både sjokkerer og overrasker. Liker du tematikken bilvrak og sex, kan du jo også lese Crash av Ballard eller se Cronenbergs urovekkende filmversjon. ”Arr på sjelen” er nok en page-turner, og dessuten fikk den meg til å finne frem utmerkede Black Box Recorder fordi jeg kom til å tenke på låta Girl Singing in the Wreckage (fra CDen England Made Me fra 1998). Takk for det også.