Hyrvagn 20

Opium – Maxence Fermine

Ung hvit mann på fremmed kontinent reiser opp beryktet elv på søken etter et mål og en mann det er få forunt å vende levende tilbake fra. Nei, dette er ikke Mørkets Hjerte av Joseph Conrad. Besettelsen i denne romanen er te(!), og kontinentet er Kina. Hovedpersonen Charles Stowe har både utforskertrang og lidenskap til te nok til å gi seg det umulige i vold; nemlig å fravriste kineserne sine innerste te-hemmeligheter. For det første vil han lære seg alt om te, en pasjon han har etter sin far som er tehandler i London. Bak lurer også en tanke om å få utgangspunktet for den perfekte te over på engelske hender. Det er konfliktfylte tider mellom England og Kina og landet er i ferd med å lukke seg for handel med engelskmennene. Selv er de ikke i nærheten av å lage te av samme kvalitet i sine egne kolonier India og Ceylon, og folket vil jo ha te av ypperste merke til sine shortbreads og digestives.

Egentlig en dette en lang novelle. Språket er enkelt men vipper av og til over fra vakkert til jålete. Både den ytre og indre dramatikken er på lavbluss – her er det først og fremst grunntonen og det stillferdige språket som bærer boken. Når det innimellom ikke treffer, har fortellingen lite annet å støtte seg på. Stillferdige saker med andre ord. Men et stykke ut i boken skjer det noe interessant. Vår te-nerd Stowe blir hekta på sex & drugs. En ny besettelse. Til en mystisk kvinne, som leder ham til overjordisk elskov, og til opiumens glede og forbannelse. Det jeg fant mest interessant ligger kanskje bak historien, i fortellingens historiske bakteppe; i opiumen og politikken:

Den stadige økende handelen med kineserne kostet både Storbritannia og andre vestlige land store mengder sølv, ettersom det ikke fantes så mange utenlandske varer som Kina var interessert i å kjøpe. Det store kinesiske hjemmemarkedet var selvforsynt med det meste og dekket behovet sitt ved handel mellom ulike deler av landet. Det er anslått at over en tredjedel av alt sølvet de store sjø-maktene ranet fra Mexico og Peru til slutt havnet i Kina.
Ved inngangen til 1800-tallet fant Storbritannia endelig et vareslag som kunne få orden på handelsbalansen. I India organiserte British East India Company produksjon og oppkjøp av opium, som så ble dumpet på det kinesiske markedet. Opiumsrøyking var forbudt i Kina, men importen vokste likevel til hele 5000 tonn mot slutten av 1830-åra. Dette tappet Kina for sølv, ødela millioner av menneskeliv og stimulerte til korrupsjon og svindel. Fermine lar Stowe reise til Kina i 1838, nettopp mens British East India Company, som kanskje kan beskrives som historiens største narkotikakartell, drev et kjempestort narkoimperium hvor opium ble solgt lovlig i India, og deretter smuglet ulovlig inn i Kina. Kineserne reagerte kraftig på at en fremmed stat presset på dem et narkotikaproblem, og begynte å ødelegge en del av den britisk importerte opiumen. Dette utløste de såkalte opiumskrigene, hvor den britiske militærstyrken tvang kineserne til å signere en avtale om gi fra seg Hong Kong, legalisere opiumshandelen og betale store summer i kompensasjon for tapte opiumslager. To opiumskriger ble utkjempet; fra 1839 til 1842 og fra 1856 til 1858 - for å tvinge de kinesiske keiserne til å åpne sine havner for indisk opium. USA og Frankrike var også interessert i å få åpnet Kina for fri handel en gang for alle og ble også med på festen. Kina hadde vært for lenge isolert til å vite hvilke formidable motstandere landet nå stod overfor. Disse statene hørte bokstavelig talt til en annen verden, med industri og moderne våpen og med ambisjoner om å fjerne alle hindringer for økonomisk ekspansjon. Ikke å undres over at nederlaget ble hardt og ydmykende.

Rundt 1870 hadde de britiske kjøpmennene en kundekrets på ca 15 millioner kinesiske opiumsmisbrukere. Opiumsvalmuen begynte raskt å spre seg til det sørlige Kina, Burma, Laos, Thailand og det nordlige Vietnam. Men britenes rolle på narkotikamarkedet var imidlertid ikke begrenset til å pushe stoffet på utlendinger. På hjemmebane nøt de nemlig ikke bare sin te, men også store mengder av valmuens velsignelse. I det meget klassebevisste samfunnet fulgte opiumsbruken ingen sosiale barrierer. De mest populære måtene å innta stoffet på var laudanum; opium oppløst i alkohol. I 1860 importerte de selv rundt 40 tonn opium. Skillet mellom medisinsk eller ”recreational” bruk var så godt som utvisket. Brukerne ble beskrevet av en samtidig lege som ” those who simply desire a relief from the pains of fatigue endured by an ill-fed, ill housed body, and a harassed mind”, og alle som har lest Dickens vet at dem fantes det mange av i England på den tiden. Opium var bokstavelig talt ”opium for folket”.

Fermine skriver om en engelskmann i opiumens Kina. Med kineserne som billig arbeidskraft dukker Chinatowns opp i England, og med dem opiumsbulene. Forfattere som Dickens, Coleridge, Rimbaud, Baudelaire og DeQuincey kjente både bulene og opiumen godt. Enten som observatører eller som brukere. Beskrivelsene fra datidens opiumsbuler og deres kinesiske dødninger av noen innehavere er mange, og noen kan helt klart leses som frykten for imperiets skjebne: Frykten for at syndene som er begått i koloniene kommer tilbake for å korrumpere og smitte hjemlandet. Altså en allegori over engelskmennenes opiumshandel med kineserne. I Edwin Drood skriver Dickens om en kjerring som ”has opium-smoked herself into a strange likeness of the Chinaman”. Er det en grusom skjebne som tilfaller opiumsbrukeren? Eller kanskje er hun som Livet-i-døden i Cooleridges "The Rime of the Ancient Mariner" opiumen selv? (Opium dukker forresten først opp i en gresk myte: Jordgudinnen Demeters datter Persephone er bortført av Hades, herskeren i underverdenen. Knust av sorg nekter Demeter å spise eller vaske seg, og vandrer rundt på jorden letende etter sin elskede datter. Det fortelles at hun døyver sin smerte et sted der det vokser valmuer - hun samler plantene, beskjærer dem og drikker saften. Ordet opium er sammensatt av to greske ord, et som betyr valmue og et som betyr saft eller sevje.) Dickens kjerring er også den gamle middelalderheksa som har kommet tilbake og nå samarbeider med kineseren for å bryte ned den rådende orden; mannens makt. Dette er frykt av eldgammelt merke – hedenskap, hekser, fantasier og sterke kvinnelige gudeskikkelser. Og hva oppdager ikke Charlie Stowe dypt inne i det grønne ved elvens utspring: Den mektige mannen alle frykter er en kvinne, kvinnen som skjenker ham intense og forbudte sensuelle nytelser og en ny galskap. Hennes navn er verken Lu Shen eller Loan. Hennes navn er Opium!

Maxence Fermine skriver ikke om alt dette, men hadde jeg ikke lest boken hadde jeg ikke lært det. Fin bok!

PS
Thomas De Quinceys "Confessions of an English Opium Eater" kom nettopp ut på norsk (for første gang siden 1878), med forord av Torgrim Eggen. Velklingende Ublu Tuba Forlag står bak.