Hyrvagn 18

Oksygen - Andrew Miller

Mye er dette en bok om Alec, en velutdannet translatør som vender tilbake til sitt barndomshjem på den engelske landsbygda der han stilles overfor sin egen mislykkethet (storebror Larry, som også kommer hjem, er en eks tennisstjerne senere såpeoperakjendis som tilsynelatende lever livet i San Francisco). Alec er kommer hjem for å pleie sin skrantende mor, Alice, som sitter blant bleknede minner i sitt store hus mens kreften fortærer henne bit for bit.
Ikke noe lystig tema, kreft, men her beskrives det både intelligent, medfølende og poetisk. Alice mister for eksempel - noe mange kreftpasienter ofte opplever - sosiale hemninger og blir både direkte og ufin: «svulstene var som en slags biller som spiser vekk møblementet i den voksnes dømmekraft; et uimotståelig ugjenkallelig forfall som ender i total demens, når hjernen ikke er mer til nytte enn et dekorert speil i et mørkt rom».
Den godeste Miller geleider oss helt inn i hjertet av Alices mørke. Alice er ikke religiøs, men kan ikke forsone seg med at ingen ting vil bli igjen etter henne, at hun ikke er mer enn en hjerne som vil dø når siste rest av oksygen er oppbrukt, eller at livet etter døden ikke er annet enn den tiden man opptar i andre menneskers minner.
Miller tese er at vi må dømmes etter noe mer vektig, etter handlinger som gjør en forskjell; øyeblikkene der man sier ja når andre sier nei, der man styrter tilbake inn I det brennende huset uten å nøle. For å teste denne teorien introduserer han en parallell historie, om Lásló Lázár, en Ungarsk emigrant og forfatter, hvis skuespill Oxygène Alec oversetter.
Lázár har tilsynelatende alt Alec mangler; penger, anseelse og en mer enn grei leilighet i Paris der han tilbringer dagene med å skrive skuespill som dyrker formålsløsheten. Han gnages imidlertid av en dyp følelse av utilstrekkelighet, og sakte men sikkert avsløres Millers større hensikt. Vi får nemlig vite at Làzàr langt fra har vært noen handlingens mann; under det Ungarske opprøret i 1956 klarte han ikke å samle det motet som skulle til for å redde sin elskede fra å bli drept. Làzàr var en kjent dissident, men også den revolusjonære som ikke var i stand til å trykke på avtrekkeren da det gjaldt.
De fleste romaner fremstiller ofte hva karakterene får til, oppnår. Millers historie dveler ubarmhjertig ved deres mislykkethet. Men midt i kaos, forfall og fornedrelse skildres storhet, lidenskap, kjærlighet og mot. På det mest gravalvorlige drysses satirisk humor, fundert på skarpe observasjoner om menneskelig dårskap og skjebnesvangre valg. Alt med stort språklig overskudd. Trist men vakker.